DRAMA
«14 kilometer»
Manus & regi: Gerardo Olivares
Spania, 2007
Tittelens «14 kilometer» er avstanden som skiller Afrika fra Europa, en kort strekning gjennom Gibraltarstredet - som like gjerne kunne ha befunnet seg på en annen planet for flyktningene som forsøker å krysse grensen illegalt. De kan se spanskekysten fra Marokko på en klar dag, men å komme seg dit innebærer å risikere livet.
Det beste flyktningene kan håpe på er et hard liv i Europa, der de må gjøre det lavtlønnede arbeidet ingen andre vil ha, mens de lever i konstant frykt for å bli deportert. De færreste kommer engang så langt, og mange mister livet før de engang entrer Europa.
Ifølge FNs høykommisjonær for flyktninger har over 20.000 afrikanske flyktninger druknet under båtreiser til Spania siden 1988, femten hundre av dem bare i fjor.
Ungjenta Violeta (Aminata Kanta) er på flukt fra et tvangsekteskap med en grisete gammel gubbe i Mali, mens brødrene Buba (Adoum Moussa) og Mukela (Illiassou Mahamadou Alzouma) håper på å starte et nytt liv i velstand. Bilmekanikeren Buba er jo en dyktig fotballspiller, og storebroren Mukela er overbevist om at han vil gjøre stor suksess i Spania.
De hopper på en trang buss, som humper seg igjennom Tenere på vei til Marokko. Alle tre slippes av midt i den gloheite ørkenen, og får beskjed om at Algerie bare er en firetimers fottur unna. Uten kompass forviller de seg inn i et blindspor, og et tilfeldig møte med en nobel nomadestamme forhindrer ikke en tragedie. Dette er bare begynnelsen på en beinhard ferd der farene ikke bare kommer fra naturkrefter, utmattelse og dehydrering - men også fra andre mennesker. Griske gribber står klare til å utnytte dem overalt, kriminelle og korrupte statsansatte som utelukkende er opptatt av å loppe disse stakkarene for penger.
«14 kilometer» er den første spillefilmen til den spanske dokumentarfilmskaperen Gerardo Olivares, som har jobbet mye for «Discovery Channel» og «National Geographic». Denne erfaringen merkes på de vakre naturbildene og den naturalistiske stilen Olivares legger seg på.
Han har basert historien på opplevelsene til en rekke illegale flyktninger, som han møtte under arbeidet med et dokumentarprosjekt i Sentral-Afrika. Han har besatt rollene med amatører uten skuespillererfaring, noe som dessverre også merkes. Man får aldri følelsen av å bli skikkelig kjent med disse karakterene, uansett hvor lett det er å sympatisere med prøvelsene deres. Olivares virker mye mer på hjemmebane så lenge han kan konsentrere seg om landskap og miljøskildringer, men langt mer usikker så fort han er nødt til å fortelle en sammenhengende historie. Dette er en film som kommer til live i rykk og napp: flere scener etterlater et inntrykk, men helheten svikter litt.
I løpet av tida det har tatt «14 kilometer» å nå våre breddegrader har Gerardo Olivares utviklet sine ferdigheter som regissør veldig; i 2010 regisserte han familiefilmen «Entrelobos», som var en stor publikumssuksess i hjemlandet. Det skal bli spennende å se om det tar fem år før vi får se den på kino her hjemme, også.
«14 kilometer» er en veldig beskjeden produksjon, laget med små ressurser av et team på totalt fem personer. Så vi får unnskylde at dette er ikke er et sterkere håndverk, og heller sette pris på det oppriktige engasjementet «14 kilometer» er laget med. For dette er en film som bør ses, til tross for sine svakheter - om ikke annet som en ubehagelig påminnelse om hva så mange går igjennom, bare for å få en sjanse til å ta del i en hverdag resten av oss tar som selvfølgelighet.
