ACTION
«The Expendables 2»
Regi: Simon West
USA - 2012
Under siste halvdel av 1800-tallet gjorde Buffalo Bill Cody et bra levebrød med sine omreisende sirkusforestillinger, der den gamle cowboyhelten rutinert gjentok actionscener og stunts som spilte på mytene om hans fordums heltedåder. Han rekrutterte andre avdankede skikkelser fra det ville vesten, og stelte i stand skikkelige show. Buffalo Bill red inn i manesjen på sin trofaste ganger med en Winchester-rifle i hånden, mens han skjøt indianer-statister med løskrutt - og underholdt et publikum som jublet over muligheten til å se sine gamle helter i aksjon en siste gang. Noe som bringer oss greit over til «The Expendables 2», en repertoarforestilling der vi får se Sylvester Stallone gjøre omtrent det samme med gårsdagens actionstjerner. Ironisk åttitalsnostalgi er en stor del av sjarmen med «The Expendables 2», som er skapt for å appellere til alle oss som vokste opp med actionruller på VHS. Den første «Expendables» surfet på kuriositeten av å se alle disse værbitte hardhausene samlet på ett brett, men som film var den mer skranglete enn vi hadde håpet på. «The Expendables 2» fungerer betydelig bedre, både som «fan service» og mandig action av den gamle skolen.
Enda viktigere: dette oldboys-laget virker mer avslappet denne gangen, og ser ut til å ha det skikkelig gøy sammen. Filmen har en helt glimrende åpning: en hemningsløs James Bond-aktig prolog der Sly og hans muntre menn massakrerer mesteparten av den tjenestedyktige befolkningen i Nepal for å redde en av sine gamle kumpaner. Dette innledende kvarteret er en så perfekt destillering av appellen med actionruller at resten av filmen sliter med å holde det samme eksplosive energinivået. Barney (Sly Stallone) tvinges til å gjøre et siste oppdrag for Mr. Church (Bruce Willis): Expendables-teamet skal dra til Albania for å finne en data-dings, som er innelåst i en safe i et fly som har styrtet langt inne i villmarken. Burde være et simpelt rutineoppdrag for en gjeng som Jason Statham, Dolph Lundgren, Randy Couture og Terry Crews. Alt spoleres av den onde superskurken Vilain (en overraskende opplagt Jean-Claude Van Damme), som er ute etter arbeidsplanene til en gruve med fem tonn plutonium. Vilain leder en hær av leiesoldater, og gjør oppdraget personlig da han dreper en av «The Expendables». Barney sverger hevn, og har planen klar: «track 'em, find 'em, kill 'em!».
Selv om Mickey Rourke er fraværende og Jet Li hopper ut av filmen på et tidlig tidspunkt, er det sannelig nok av gamle helter her. Arnie Schwarzenegger og Bruce Willis hadde bare lynraske «cameos» i første film, men nå tar de en aktiv del i handlingen - og får sjansen til å være med på mer av action-moroa. Det morsomste gjestespillet kommer fra Chuck Norris, som har en helt glimrende entré - og gjøgler godmodig med sin egen image før han spaserer ut av filmen som en livs levende internett-meme.
«The Expendables 2» introduserer også et nytt kvinnelig medlem: kinesiske Nan Yu. Men hun får dessverre fint lite å gjøre i denne testosteronfylte testikkelfesten. Jeg hadde heller sett at Stallone produserte en egen avlegger-film om et team med kvinnelige rumpesparkere. Den kunne jo ha inkludert barka babes som Michelle Yeoh, Cynthia Rothrock, Gina Carano, Uma Thurman og kanskje Kate Beckinsale, under ledelse av Sigourney Weaver eller Linda Hamilton. Vel, det er lov å drømme.
Stallone har overlatt regien til Simon West, som sto bak harryaction-klassikeren «Con Air» og den brukbare Jason Statham-thrilleren «The Mechanic». West er langt fra den første regissøren jeg hadde valgt til en film som dette, men han gjør en solid jobb. Wests viktigste bidrag er at han holder kameraet rolig under actionscenene, sånn at vi faktisk får sjansen til å se hva som skjer denne gangen. Vi hørte illevarslende rykter om at «The Expendables 2» ble laget med hensyn til lavere aldersgrense i USA, noe som heldigvis var falsk alarm. Jeg har ikke tall på hvor mange uniformerte statister som blir skutt ørten ganger i brystet, stukket med kniver, banket opp og deretter sprengt i filler – men vi snakker om mange hundre. Actionscenene er mer brutale enn i første film, og utspiller seg i enda større skala. Stallone har nok en gang skrevet manuset (sammen med Richard Wenk), og i likhet med første film får man en følelse av at mesteparten ble skriblet ned i pausene på settet, mens de rigget opp eksplosivene. Han burde definitivt ha fått noen andre til å ta seg av dialogen, for de «kvikke» replikkene her er stivere enn ryggen til Stallone. Til «The Expendables 3» håper jeg virkelig at Sly bruker noen tusenlapper på å leie inn en manusdoktor som kan sprite opp morsomhetene litt. Ta kontakt med Patton Oswalt, han hadde sikkert gjort det gratis!
Filmen får et melankolsk skjær takket være de personlige tragediene Stallone har opplevd etter innspillingen. Det er unektelig litt trist å se en skuespiller som nylig mistet sønnen sin portrettere en mann som sliter med tapet av en av sine unge kollegaer. Sånt gir «The Expendables 2» en utilsiktet følelsesmessig tyngde, men forminsker ikke moroa med en machofilm som dette: å se gamle helter tilbake i manesjen mens de sparker rumpe som i gamle dager. Jason Statham imponerer mest i kampscenene, men så er han jo en mannsalder yngre enn de fleste andre her. Jeg er fullt klar over at mange har en hånlig holdning til disse karene, og dette er definitivt ikke en film for dem. Men for oss som fortsatt har respekt for gårsdagens actionhelter er dette er skritt nærmere hva vi håpet på - og en film som tangerer forgjengeren på de fleste felt. Fortsatt ikke tilstrekkelig gjennomarbeidet til å fortjener klassikerstatus, men hvis Stallone tar seg bedre tid med manuset neste gang burde tredje film bli en vinner. Før den tid er «The Expendables 2» årets mest maskuline machofilm, som byr på fremragende harry-underholdning for fansen – med eller uten ironisk distanse.
