Drama
«På veien til Buenos Aires»
(«Las acacias»)
Regi: Pablo Giorgelli
Argentina/Spania - 2011
Med livet i bakspeilet
Prisvinneren «På veien til Buenos Aires» er akkurat den typen smal festivalfilm vi muligens kommer til å få se færre av etter at Oslokinoene har blitt solgt til høystbydende. Synd, for mangfold fostrer jo innsikt og forståelse.
Dette lavmælte dramaet har en minimalistisk historie, lite dialog og tar for seg tre beskjedne menneskeskjebner - der den ene er en liten baby. Men «På veien til Buenos Aires» er allikevel en uvanlig «road movie», som sier veldig mye om disse personene. Lastebilsjåføren Ruben (German de Silva) er en mann av få ord. Resignert, veldig reservert og lite lysten på menneskelig kontakt. Han har allikevel gått med på å ta med seg alenemoren Jacinta (Hebe Duarte) på sin neste langtur, for å frakte tømmer fra Paraguay til Buenos Aires. Ruben var ikke helt forberedt på at dama skulle dra med seg sin fem måneder gamle datter Anahi (Nayra Calle Mamani) på denne lange turen, men har ikke så mye valg. Han har motvillig lovet sjefen Fernando å gjøre ham denne tjenesten, så alle tre drar ut på veien sammen.
Ruben kjører i stillhet, og har bare lyst til å få langturen overstått, men i løpet av timene på veien utvikler det seg allikevel et bånd mellom dem. Veldig gradvis. I små drypp får vi vite litt mer om disse personene. Hun er på vei til Buenos Aires for å besøke en kusine som skal ordne jobb, og hevder at datteren ikke har noen far. Han har en sønn han ikke har sett på åtte år, og en søster han prøver å gi en forsinket fødselsdagsgave til. Det lille sjarmtrollet Anahi liker ikke bråket fra forbipasserende lastebiler, og gråter en del. Med små, varsomme skritt beveger Ruben og Jacinta seg litt nærmere, og man føler virkelig varmen når de endelig begynner å smile til hverandre. Små gleder, men gleder like fullt. Og kanskje starten på noe mer.
Historien fortelles til stor del i raske blikk og tause reaksjoner, men regidebutanten Pablo Giorgelli fanger opp disse små nyansene på en så fin måte at man lærer seg å sette pris på måteholdet. «På veien til Buenos Aires» er en varsom, skjør film der ikke så mye skjer, men den er også veldig fint observert. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett en film helt som dette før, der alt trekkes så langt ned på det personlige planet at selv den minste blikkveksling sier alt vi trenger å vite. Det bedagelige tempoet kan være ekskluderende for utålmodige sjeler, men alt føles totalt autentisk. Filmfotoet er dessuten såpass vakkert at vi gjerne dveler litt ekstra på disse bildene, uten at «På veien til Buenos Aires» blir kjedelig av den grunn. En skikkelig fin liten film!
