EVENTYR
«Lille speil på veggen der»
Regi: Tarsem Singh
USA, 2012
At vi får en moderne gjenfortelling av «Snøhvit og de syv dverger» nå kan vi takke Tim Burton for, siden hans «Alice in Wonderland» tjente inn så astronomisk mye penger på verdensbasis. Ingen overhengende fare for at «Lille speil på veggen der» vil gjøre det samme, er jeg redd. Dette er en usjarmerende, syntetisk, overdekorert barneforestilling som er vakker utenpå, men helt hul inni. Siden «Lille speil på veggen der» er regissert av musikkvideomakeren Tarsem Singh, ser den i det minste særegen ut. Med kitschy kulisser og helt vanvittige kostymer (designet av den nylig avdøde Oscar-vinneren Eiko Ishioka), som er omtrent på skrullete nivå med hans hemningsløse «300»-kopi «Immortals». Årets utgave av dette Brødrene Grimm-eventyret blir innledningsvis fortalt av den sarkastiske, forfengelige, slue og rett igjennom slemme dronningen (Julia Roberts). Etter at kongen forsvant under «mystiske omstendigheter» har hun låst den uskyldsrene stedatteren Snøhvit (Lily Collins) inne på slottet, mens hun sløser bort monarkiets penger på dekadente fester og et bredt utvalg av overdådige kjoler. Alt betalt ved å skattlegge de stakkars innbyggerne til langt over sultegrenser.
På sin attenårsdag får Snøhvit en veldig dårlig fødselsdagspresang av dronningen: hun dras ut i skogen for å bli drept av et fryktelig monster. Snøhvit overlever forvisningen og søker ly hos sju små dverger, som ikke lenger jobber med gruvedrift. De har forvandlet seg til en gjeng banditter, som hopper rundt på spesialdesignede stylter som om de var med i en syrete «Cirque du Soleil»-forestilling. Herfra blir Snøhvit en slags revolusjonær frihetsforkjemper, som leder et opprør mot den onde dronningen. Ellers er det meste som før: Snøhvit forelsker seg prinsen (Armie Hammer), en arrogant spradebasse som et punkt blir en hundevalp, mens dronningens feige tjener Brighton (Nathan Lane) forvandles til en kakerlakk. Alt ender med et sangnummer i beste Bollywood-stil. Så ja, «Lille speil» er temmelig forskrudd, men dessverre ikke særlig vellykket. Julia Robert ser ut til å more seg med å spille slem dronning (i alle fall hvis vi skal dømme ut ifra det vi kan skimte av prestasjonen hennes under den norske dubbingen), men det er en litt bitter undertone her - om hvor dårlig filmbransjen behandler kvinnelige skuespillere når de blir eldre.
Tarsem Singh er litt av en mester når det gjelder visuell oppfinnsomhet, men fyren er direkte ubrukelig når det kommer til å geleide skuespillerne sine. Mens filmen kunne ha trengt den samme uanstrengte sjarmen som for eksempel «The Princess Bride», pøser Tarsem på med bred gjøgling og flau slapstick. De fleste foran kamera ser ut til å være overlatt til seg selv, noe som fungerer helt greit for rutinerte veteraner som Julia Robert og Nathan Lane - men en del av birolleskuespillerne er redusert til å skjære grimaser og opptre som febrilske sirkusklovner. Selv den vanligvis dyktige Armie Hammer («The Social Network», «J. Edgar») ser ut til å slite skikkelig her. Britiske Lily Collins er en helt ok Snøhvit, selv om øyebrynene hennes er fascinerende framtredende. Seriøst, jeg prøver ikke å være ufin her - men de bustete beistene er så frodige at de dekker halve panna hennes! Fine, men distraherende.
«Lille Speil på veggen der» er også et glimrende skrekkeksempel på at norsk dubbing kan ødelegge mye av den potensielle moroa med en spillefilm. Å fjerne den originale dialogen for å gi plass til norske stemmer er nødvendig for å få de minste på kino, og kan fungere helt fint i animasjoner - men dubbing kan være katastrofalt for en spillefilm der vi kjenner skuespillerne godt. Det er helt bisart å høre stemmen til Linn Skåber komme ut av Julia Robert, som om hun er besatt av en sarkastisk NRK-demon. Det hadde vært en mye bedre idé å la salige Knut Risan ta seg av alle de norske stemmene, «Tre nøtter til Askepott»-style. Den norske oversettelsen er så formell og oppstyltet at stemmeleggerne stadig blir sabotert av de knotete replikkene de er nødt til å deklamere. Den plagsomme dubbingen gir «Lille speil på veggen der» utilsiktede likhetstrekk med «Reisen til julestjernen», så den burde i det minste skli rett inn på rikskanalens romjulsunderholdning noen år fra nå. Grimm og gru, indeed.
