SCI-FI
«Iron Sky»
Regi:Timo Vourensola
Finland/Tyskland/Østerrike
«Iron Sky» er en temmelig spesiell film; ikke bare på grunn det skrullete temaet, men også fordi den er laget på en såpass ukonvensjonell måte. Her har ivrige entusiaster fra kloden rundt slått seg sammen for å bistå produksjonen, som startet for godt over seks år siden. Gjengen bak filmen gjorde seg kjent med internett-fenomenet «Star Wreck», en serie med «Star Trek»-parodier preget av veldig proffe dataeffekter. Den siste i rekken, «Star Wreck: In the Pirkinning» (2005) var en ambisiøs langfilm, som ble lastet ned av nærmere fire millioner mennesker - noe som gjør den til den mest sette filmproduksjonen laget i Finlands historie. Nå har disse unge entusiastene satset alt på en skikkelig «blockbuster», som allerede har fått mye oppmerksomhet takket være noen festlige trailere. Og månenazier er jo et helt glimrende utgangspunkt!
Så dette skjedde: i 1945 dro en gruppe nazister til Månens mørke side, der de stiftet en hakekorsformet base kalt «Schwarze Sonne». Nå er året 2018, og USA har sendt sin første ekspedisjon til månen siden 1972, ledet av den afroamerikanske fotomodellen/astronauten James Washington (Christopher Kirby). Mest som et PR-stunt for å få USAs president (muligens) Sarah Palin (Stephanie Paul) gjenvalgt. Isteden oppdager Washington nazistenes månebase, der Fuhrer Wolfgang Kortzfleish (kulthelten Udo Kier) forbereder en invasjon av jorden. Herfra tar «Iron Sky» er rekke merksnodig vendinger, som blant annet involverer den naive nazilærerinnen Renate Ritchers (Julie Dietze) klokkertro på Hitlers fredsbudskap og nazigeneralen Klaus Adlers (Gots Otto) forhold til den amerikanske presidentens kampanjesjef Vivian Wagner (Peta Sergaent).
Dette er en overraskende ambisiøs produksjon, som holder et veldig høyt nivå når det gjelder dataeffekter og design. «Iron Sky» ser fordømt bra ut, men nivået på skrivearbeidet er dessverre ikke like høyt. Manuset (som er kreditert til tre skribenter, pluss et par «dramaturgiske konsulenter») er ujevnt, og en del av scenene ser ut til være inkludert mest fordi det gir de finske datadesignerne sjansen til å demonstrere sine spektakulære spesialeffekter. Det er egentlig ingen saklig grunn til at «Iron Sky» skal ha en lengre scene med full stjernekrig mellom romskip og zeppelinere - men siden den finske effektmakeren Samuli Torssonen lærte seg å perfeksjonere denne typen digitaleffekter under arbeidet med «Star Wreck»-serien, så må de være med allikevel. Uansett hvor helproff denne produksjonen er på et teknisk nivå, merker man at «Iron Sky» er laget av entusiastiske amatører. Slarket er en del av sjarmen, og entusiasmen smitter heldigvis. I det store og hele er dette en gjennomført underholdende kultkomedie, som har mer å by på enn bare et artig utgangspunkt.
Skuespillerne er opplagte, men man merker også at det har tatt en del år å få filmen laget. Det er en del forsøk på politisk satire her, som unektelig hadde fungert litt bedre i Bush-dynastiets hersketid. «Iron Sky» melker mye moro ut av tanken på at Sarah Palin (eller i alle fall en konservativ jernkvinne som minner mistenkelig om henne) blir USAs neste president, som gledelig inngår en allianse med nazistene for å sikre at hun blir gjenvalgt. Og uten å avsløre så mye mer om hvordan verden vil se ut post-Palin: slutten kunne like gjerne ha vært akkompagnert av Vera Lynns «We’ll Meet Again». Jeg får inntrykk av at «Iron Sky» har ambisjoner om å være en moderne «Dr. Strangelove», men den gjøglete tonen her minner mer om Tim Burtons «Mars Attacks!». Noe som egentlig er helt greit, siden sistnevnte er en artig film som denne anmelderen har stor sans for - og deler du ikke den sansen er neppe disse månenaziene noe for deg.
kultur@dagsavisen.no
