GRØSSER
«The Cabin in the Woods»
Regi: Drew Goddard.
USA, 2011
I årenes løp har undertegnede slitt mye med å overbevise venner og kjente om Joss Whedons fortreffelighet som manusforfatter, regissør og produsent. For ikke å snakke om å få folk til å skjønne at timene jeg har tilbrakt med å se hver bidige episode av «Buffy», «Angel», «Firefly» og selv «Dollhouse» ikke har vært et kolossalt sløseri med tid. Men nå ser det ut til at veldig mange av oss fans endelig har fått en revansje. Joss Whedon ligger godt an til å ha sitt beste år noensinne, og er på full fart inn i mainstreamen. I forrige uke ble hans supereventyr «The Avengers» møtt av ekstatisk skamros, og nå er endelig hans snurrige, satiriske skrekkfilm «The Cabin in the Woods» kinoklar. Har sannelig tatt sin tid. Etter at produsenten MGM gikk konk, ble filmen liggende på hylla i over to år, sammen med den stadig utsatte nyinnspillingen av «Red Dawn». Joss Whedon har produsert og skrevet «The Cabin in the Woods»-manuset sammen med regissør Drew Goddard - en gammel kjenning fra «Buffy»- og «Angel»-tida, som har stått bak alt fra «Lost» til «Cloverfield».
«The Cabin in the Woods» starter som ørten andre «slasher»: med en gjeng stereotypiske ungdommer på biltur til en øde hytte i skogen. Klare for en langhelg med fest, fyll og klining før skjebnen innhenter dem en etter en. Gjengen består av dophodet Marty (Fran Kranz), jomfruelige Dana (Kristen Connolly) muskelbunten Curt (Chris «Thor» Hemsworth), den løsaktige blondinen Jules (Anna Hutchinson), samt den beskjedne kjekkasen Holden (Jesse Williams). Jo da, filmen krysser av alle klisjeene på lista, men ingen fare. Whedon luller oss bare inn i en falsk trygghet før han drar teppet under føttene våre. Igjen og igjen. Ungdommene er overvåket av sardoniske kontorrotter i en enorm bunker (spilt av «The West Wing»-kjenningen Bradley Whitford og Oscar-nominerte Richard Jenkins), som holder øye med alt som skjer i hytta via en masse videokameraer i «Big Brother»-stil. Hvorfor akter jeg slett ikke å avsløre. For desto mindre du vet om «Cabin in the Woods», desto bedre fungerer den.
Men siden du fortsatt henger med, kan vi sånn ellers varsomt røpe at Whedon og Goddard morer seg med å radbrekke skrekkfilm-klisjeene her, og snur hele sjangeren på hodet. Meta-humoren tar raskt overtaket på spenningen, men filmen klarer allikevel å holde på mysteriene sine fram til den gørrete finalen. Alt ender i et hemningsløst blodbad, som kombinerer omtrent hver bidige skrekkfilm vi noensinne har sett - på en måte vi aldri noensinne har sett før. Trofaste fans vil kjenne igjen mye fra disse karenes tidligere arbeider. Flere kjenninger fra Whedons TV-univers dukker opp i sentrale biroller, og «Lost» er av naturlige årsaker et slags referansepunkt. «The Cabin in the Woods» er såpass ukonvensjonell at den muligens vil forvirre publikummere som forventer seg en straight skrekkfilm, men jo mer du vet om sjangeren, jo mer vil du sette pris på denne skamløst underholdende filmen.
«The Cabin in the Woods» er full av fiffige referanser og interne morsomheter om skrekkfilm, men gir samtidig en innsiktsfull og skikkelig syrlig oppsummering av hvorfor fansen stadig vender tilbake til en sjanger preget av forutsigbare rutiner. Det er mye å ta tak i her, men fint lite av det kan berøres uten å avsløre moroa. Mulighetene for en oppfølger er begrenset, men undertegnede hadde gledelig sett en «prequel» om hva som egentlig skjedde under «problemene i Stockholm». Særlig hvis de ble forårsaket av «Fornicus, the Lord of Bondage and Pain» eller eventuelt en slem enhjørning. Du vil skjønne hva jeg mener når du ser «The Cabin in the Woods», og det burde du absolutt gjøre. Alt du ellers trenger å vite er at dette er en av de mest kreative, originale og snedige sjangerlekene vi har sett på flerfoldige år!
