Komedie
«Istid 4: kontinenter på avveie»
Regi: Steve Martino & Mike Thurmeier
USA - 2012
«Istid 2» var lenge den mest innbringende animasjonsfilmen i norgeshistorien, før rekorden ble tangert av «Istid 3». Det er et åpent spørsmål hvorfor dovendyret Sid, mammuten Manny og sabeltannkatten Diego har blitt så fordømt folkekjære her hjemme, men det har kanskje noe å gjøre med det kalde klimaet vårt. Det har gått noen år siden hendelsene i forrige film, og nå har den hyperaktive eikenøttfetisjisten Scrat gått hen og forårsaket forskyvninger i jordskorpen. Et såkalt «Kontinentaldrift», som skaper en miljøkatastrofe i disse krabatenes hjemtrakter - og sender våre venner på vill ferd ut til sjøs, mens de seiler på et isflak.
Manny er besatt av tanken på å komme seg tilbake til kona Ellie og datteren Peaches, men hjemreisen blir et farefullt eventyr. Ferden blir ikke mindre stressende av at de har fått med seg Sids skrullete bestemor Besta som blindpassasjer. I løpet av seilturen må våre venner hamle opp med en bande pirater ledet av sjørøverkapteinen Gøtt, mens Diego finner en potensiell kjæreste i den hvite tigeren Shira. De får et møte med bisarre sirener, mens Sid må motivere en gjeng marsvin til kamp med hjelp av uttrykksfull dans. Scrat drar på skattejakt, og får endelig en flyktig belønning for alt stresset. Jeg synes nesten litt synd på den rabiate stakkaren, som virkelig har fått gjennomgå i løpet av denne serien. Tilbake på fast grunn sliter Mannys tenårige datter Peaches med å få innpass blant de «kule» mammutene, i en småkjedelig sidehistorie som gjerne kunne ha endt opp som bortklipte scener til DVD-utgivelsen.
«Istid 4» er den første filmen i serien som ikke er regissert av argentinske Carlos Saldanha (som er travelt opptatt med oppfølgeren til «Rio»), og det merkes. Noe av sjarmen har forsvunnet denne gangen, og historien hadde nok fungert bedre i en beskjeden rett-på-DVD-oppfølger med kort spilletid. Det var opprinnelig planer om at Istid-gjengen skulle bli tint opp i et museum i dagens USA i en film med tittelen «Ice Age 4: Thaw», men de planene ble skrinlagt til fordel for noe langt mer tradisjonelt og trygt. Selv om Blue Sky-studioet går litt på tomgang som historiefortellere blir de stadig dyktigere til å skape førsteklasses animasjon. Karakterene er smidigere enn noensinne og enda mer uttrykksfulle. I likhet med forgjengeren er «Ice Age 4» i 3D, og effektene fungerer helt fint så lenge du liker å få den fuktige nesen til Scrat stukket i fjeset med jevne mellomrom.
Sven Nordin, Otto Jespersen og Dagfinn Lyngbø er tilbake som norske dubbere, og gjør som i de tidligere filmene en skikkelig solid jobb. Nye tilskudd inkluderer Gisken Armand som Sids bestemor og Paul Ottar Haga som sjørøverkapteinen Gøtt. Vi voksne ville nok fortsatt ha foretrukket originalversjonen (der bl.a. Seann William Scott og Jennifer Lopez kan høres), men jeg har vanskelig for å tro at de amerikanske stemmeleggerne er nevneverdig bedre enn de norske. «Istid 4» er artig for alle aldersgrupper, men mer enn noensinne føles det som om man sikter inn de yngste her, og de vil sikkert kose seg like mye sammen med denne gjengen som de har gjort tidligere. Som fullvoksen fan av animasjonsfilmer er det vanskelig å bli like begeistret over de klamme moralleksjonene om viktigheten av «å være seg selv», som går igjen i mesteparten av de amerikanske barnefilmene.
Vær også obs på at «Istid 4» runder av med en fryktelig «Hits for kids»-allsang om hvor fint det er å ha familie, så sørg gjerne for å rømme ut av kinosalen før den starter. Urk. Det aller artigste kommer faktisk før filmen: med en «The Simpsons»-kortfilm der lille Maggie sendes på sin første dag i «Ayn Rand Barnehage». Her må hun hamle opp med nådeløs forskjellsbehandling og en slem baby som hamrer sommerfugler, alt ispedd veldig bra bruk av 3D. Jeg håper virkelig at dette er et prøveprosjekt for å måle stemningen for en ny «The Simpsons»-film. Selv ikke «Istid»-serien kan måle seg med «The Simpsons» på sitt beste, men for all del - «Istid 4» er fortsatt brillefin familieunderholdning med en bra blanding av velskrevne vittigheter, ellevill slapstick, barnevennlig action, familieverdier og stump vold mot gnagere. Alt i alt: omtrent på høyde med de andre oppfølgerne. Jo da, jeg koste meg!
