KOMEDIE
«The Rocka»
Regi: Robert Næss
Norge, 2012
Det mest bemerkelsesverdige med «The Rocka» er at den overhodet er satt opp på kino. Oslo Kino refuserte filmen (det samme gjorde kinosjefene i Bergen og Trondheim), men etter en storm av iltre henvendelser ombestemte de seg. I første omgang vises «The Rocka» på Ringen kino i en uke framover, for å tekkes det pressemeldingen hevder er et «folkekrav», men hvis tilstrekkelig med publikummere tropper opp vil kinovisningene fortsette. Høres fair ut. Alle liker jo en underdog, og det er kult at det lages film her hjemme som bare vil underholde. Kvalitetsmessig ligger ikke «The Rocka» nevneverdig dårligere an enn en del av de norske filmene som er satt opp på kino de siste årene, selv om det ikke akkurat er en glødende anbefaling i seg selv. Bevares, «The Rocka» har sine gøyale øyeblikk, og Hans Bastian Borg er en artig skrue, men dette er dessverre ikke riktig nok til å bære en hel film.
Hans Bastian Borg (som også har produsert og skrevet manuset sammen med regissør Robert Næss) spiller en overdreven versjon av seg selv. En middelaldrende slubbert som sier opp jobben for å virkeliggjøre ungdomsdrømmen om å bli en rockegud under artistnavnet Big B. Thunder. Det går sånn passelig bra. Bastian prøver å gjenopplive sitt gamle hobbyband «Bang Bang», men den eneste som gidder å stille opp er trommisen Tor. Etter hvert drar han også med den unge naboen Brage som bassist. Som en del av comebacket blir Hans Bastian fulgt av et kamerateam som skal dokumentere hans ferd mot toppen, men i stedet fanger de opp hvordan denne patetiske stakkaren faller stadig dypere ned mot bunnen. «Big B.» er en mann med beskjedne talenter og et veldig ubeskjedent ego, som tar igjen det han mangler av sosiale antenner med kolossal selvtillit. Med litt mer flid kunne dette ha blitt en mye morsommere film, framfor en som bare er litt fornøyelig.
En blanding av «mockumentary» og «rockumentary» («rockumockumentary»?), som har lite nytt å by på. «The Rocka» starter ganske lovende, mens Bastian går tilbake til hjemtraktene for å dokumentere de «trange hardcore-kårene» under oppveksten på Lindeberg. Fyren skryter på seg ei fortid som Turbonegers første vokalist, og oppfører seg akkurat så pinlig som man kunne ha håpet på. Men herfra makter ikke «The Rocka» å komme opp med noen nye vinklinger på dette velkjente konseptet. Det er en grunn til at folk som Ricky Gervais og Christopher Guest blir hyllet som komiske genier: de får dette med improviserte tøysedokumentarer til å se lekende lett ut - og det er det jo slett ikke. Å fikse en sjanger som dette krever mer oppfinnsomhet, en evne til å fange opp absurde situasjoner og større komiske talenter enn «The Rocka»-gjengen er i besittelse av. Det hele føles en smule halvhjertet, og veldig forutsigbart. Man får mer følelsen av at dette er en kompisgjeng som leker med et videokamera, i større grad enn en fullverdig kinofilm.
Likevel er det på sin plass at folk får sjansen til å se «The Rocka» på kino, der de som vil kan danne sin egen mening om den.
