DRAMA/KOMEDIE
«Små hvite løgner»
Frankrike - 2010
Manus & regi: Guillaume Canet
Dramakomedien «Små hvite løgner» ble for et par år siden en enorm publikumssuksess i hjemlandet. Filmen begynner med en virtuos kamerakjøring: Det starter på toalettet i en nattklubb, og vi følger partypropellen Ludo (Jean Dujardin, som tidligere i år vant en Oscar for «The Artist») gjennom klubben, over dansegulvet, ut på gata, og på vei hjem med skuteren sin gjennom Paris’ folketomme gater. Så blir han plutselig meiet rett ned av en semitrailer! Ludo havner på sykehus med livstruende skader, mens den faste vennegjengen samler seg for å besøke ham. De har planlagt å dra på sommerferie sammen, men etter ulykken bestemmer de seg for å kutte ned reisen til to uker. De kan jo ikke ofre hele sommeren, det vil jo være feil for alle parter, liksom. Denne vennegjengen har hvert år feriert sammen i det kostbare sommerhuset til restauratøren Max (François Cluzet), idyllisk plassert ved stranden i Bordeaux.
Hissigproppen Max er enda mer overspent og oppfarende enn vanlig; skikkelig forfjamset over at hans bestekompis gjennom femten år akkurat har bekjent at han er forelsket i Max. Kiropraktoren Vincent (Benoit Magimel) er tilsynelatende lykkelig gift med barn, og anser seg på ingen måte som homofil - likevel har han utviklet varme følelser for sin gode venn. Max takler ikke bekjennelsen særlig bra, selv om han fortsatt inviterer Vincent og familien på ferie. De andre medlemmene i gjengen sliter med sine egne greier. Den middelaldrende skuespilleren Eric (Gilles Lelouche) prøver å ligge med alle damer han ser, men blir allikevel helt knust etter at kjæresten Lea får nok av horingen hans. Antoine (Laurent Lafitte) kjeder vettet av alle med sin nevrotiske gnåling om ekskjæresten Juliette - mens sosionomen Marie (Marion Cotillard) har så store intimitetsproblemer at hun friker skikkelig ut da en av elskerne hennes plutselig tropper opp i sommerhuset med gitaren under armen.
Mens Ludo lider på sykehuset er vennene mest opptatt av sine egne kjærlighetsproblemer, og fortsetter ferien som normalt. En helt vanlig sommerferie med mye passiv aggressivitet, lunefulle raptusfall, og små hvite løgner. Vel, de er ikke så veldig små, disse løgnene. Filmen varer tross alt i 154 minutter, en episk spilletid for et såpass bagatellmessig karakterdrama som dette. «Små hvite løgner» er skuespilleren Guillaume Canets første film som regissør der han har skrevet manuset selv, angivelig basert på egne opplevelser og inspirert av regissørens vennekrets. Jeg har ingen problemer med å tro at mye av det vi ser i filmen er selvopplevd, og Canet fanger brillefint opp dynamikken mellom folk som kjenner hverandre så godt at de tør å vise seg fra sine dårlige sider - men fortsatt prøver å imponere hverandre med jobb, status og forholdene sine. Jeg har litt større problemer med å engasjere meg i disse egoistenes personlige problemer, og Canet står nok for nære karakterene til å være særlig kritiske mot dem.
Canet har heldigvis samlet sammen et ensemble med flere av Frankrikes mest populære skuespillere for tida, deriblant hans egen kjæreste Marion Cotillard - som denne uka også er å se i «The Dark Knight Rises». Som regissør ser han ut til å være mest inspirert av amerikanske filmer som «Return of the Secaucus Seven» (1977), «The Big Chill» (1983) og «Indian Summer» (1993). Middelaldrende venner som gjenforenes på ferie, og oppdager at det er på tide å bli voksne. En velbrukt historie, men Canet legger slett ikke skjul på at han følger i fotsporene til andre filmer. «Små hvite løgner» er full av amerikanske poplåter som vanligvis blir brukt i denne typen «venner på ferie»-filmer, med bl.a. Creedence Clearwater Revival, The Isley Brothers og The Band. Canet ruinerer også en potensielt rørende sluttscene med umusikalsk misbruk av Nina Simones coverversjon av «My Way», men det får vi nesten tilgi ham. «Små hvite løgner» har lite nytt å komme med, men skuespillerne er fortsatt trivelig selskap - og i dette drittværet kan vi saktens trenge noen varme solskinnsdager sammen med gamle venner.
