KOMEDIE
«Elsk meg igjen»
Regi: Michael Sucsy
USA, 2011
«Elsk meg igjen» er en kompleks utforskning av hvordan minner former personligheten vår, som har mye interessant å si om identitet, arv, miljø og … nei, jeg tøyser bare. Dette er en helt standard romantisk hjerteroman, der kjærligheten overvinner alt igjen. Du vet hvordan filmen ender etter et raskt blikk på plakaten, og får ingen ubehagelige overraskelser på veien dit. Ta det med ro, jenter og homser. Ingen fare, Channing Tatum opptrer i bar overkropp flere ganger, og viser fram rumpeballene sine. Woo-hoo. «Elsk meg igjen» er allikevel ikke så fæl som den norske tittelen, og langt fra like ille som den kunne ha vært. En smakfull kjærlighetshistorie preget av sympatiske skuespillere, og et diskré minimum av melodrama. Noe som er ganske gode nyheter for de av oss som vanligvis kaster opp litt i munnen av denne typen klisjéromantikk, men muligens litt skuffende for dem som sluker sånt kliss rått.
Dette er historien om det unge ekteparet Leo (Channing Tatum) og Paige (Rachel Adams), som under en het hyrdestund i bilen blir påkjørt bakfra av en brøytebil. Paige suser ut gjennom frontruten med hodet først, i poetisk sakte film. Hun våkner opp på sykehuset med hjerneskade og hukommelsestap, ute av stand til å huske de siste årene. Leo er plutselig en fremmed for henne, og hele forholdet deres er hvisket ut med et smell. Paiges personlighet er stilt tilbake fem år, før hun forlot jusstudiene til fordel for et bohemsk liv som bildekunstner. Nå er Paige igjen en overklassepike med tvilsom klessmak, mer opptatt av sin gamle eksforlovede Jeremy (Scott Speedman) enn det glemte livet hun bygget opp med Leo. De velstående foreldrene (spilt av Sam Neill og Jessica Lange) er strålende fornøyde over å få den lydige gladjenta si tilbake, særlig fordi Paige har glemt de grumsete familiehemmelighetene som førte til at hun kuttet all kontakt med dem for flere år siden.
Tilbake står en trist og ensom Leo, som en forlatt hundevalp. Ute av stand til å skjønne hvordan kona har mistet all kjærlighet, mens han fortsatt er like glad i henne. Den eneste løsningen er å gå tilbake til start, og gjenskape kjærligheten deres fra dag en. Bryllupsløftet deres var jo å alltid finne tilbake til hverandre. Noe som unektelig høres skikkelig sørpete ut, men filmen fungerer høvelig bra takket være kjemien mellom hovedpersonene og Michael Sucsy smakfulle regi. Rachel McAdams er en bedårende søtnos, som faktisk gjør en skikkelig fin rolleprestasjon her, med nyanser hun garantert ikke fant i manuset. Vi har god grunn til å være takknemlige for at denne rollen gikk til henne, og ikke … tja, for eksempel Hudson eller Heigl. Den tidligere stripperen Channing Tatum har også et sympatisk nærvær, men han passer slett ikke inn i rollen sånn som den er skrevet. Jeg har lett for å se for meg Tatum med cowboyhatt, mens han jubler på en Tim McGraw-konsert et sted i sørstatene. Men som en urban og tilbakelent plateprodusent som siterer Thom Yorke og elsker «Radiohead», omgitt av «hipster»-venner i Chicago? Ikke særlig.
Den største svakheten er dialogen, og særlig den banale fortellerstemmen til Channing - som mest høres ut som om skolens fotballskalle, motvillig tvunget til å lese opp dikt i timen. Det er absolutt ikke et godt tegn at «Elsk meg igjen» er skrevet av folka bak «Valentine’s Day», men den er i det minste ikke basert på en bok av Nicholas Sparks (både McAdams og Tatum har erfaring fra hans patenterte kliss, med respektive «The Notebook» og «Dear John»). «Elsk meg igjen» er angivelig inspirert av virkelige hendelser, og «inspirert» er nøkkelordet. Den virkelige hendelsen involverte ekteparet Kim og Krickitt Carpenter, som i 1993 ble utsatt for en bilulykke i New Mexico. I likhet med filmen fikk Krickitt et varig hukommelsestap etter kollisjonen, og hennes vei tilbake til ektemannen ble dokumentert i selvbiografien «The Vow». Der slutter imidlertid likhetene. Krickitt Carpenter uttalte nylig til lokalavisen Farmington Daily News at «jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg forelsket meg i ektemannen min igjen, for det er hva alle vil høre. Men jeg valgte å elske ham og det var basert på lydighet til Gud, ikke kjærlighet». Ah, «lydighet til Gud». Nesten like romantisk som «han slår meg fordi han elsker meg». «Elsk meg igjen» er heldigvis helt blottet for fanatisk religiøs overtro, til de grader at filmens ektepar gifter seg borgerlig i et kunstmuseum, ikke en kirke. Så i dette er et av de sjeldne tilfellene der de kunstneriske frihetene har gjort filmen betydelig mer romantisk, sympatisk og intelligent. Vel, relativt sett. Veldig, veldig relativt.
