DRAMA
«Det er bare fornavnet!»
Regi:Alexandre de La Patelliere & Matthieu Delaporte
Frankrike, 2012
Med tanke på mengden av spennende film som lages i Frankrike er det forunderlig at vi stort sett bare får se besteborgerlige samlivsdramaer på kino i Norge - mens utvalget av førsteklasses thrillere, grøssere, komedier og actionfilmer fra Frankrike bare snikes ut rett på DVD.
«Det er bare fornavnet!» følger denne tradisjonen, og gir oss mer av det samme gamle for gjengangere på «Rendezvous med fransk film»-visningene. Hvis du genspleiser dramakomedien «Små hvite løgner» og Roman Polanskis «Blodig alvor» vil du få noe sånt som dette. Bra skrevet og til tider vittig.
Ekteparet Pierre (Charles Berling) og Elizabeth (Valerie Benguigui) gjør seg klar til en uformell middag i selskap med gode venner. Han er en pretensiøs universitetsprofessor på Sorbonne, hun er en sliten dramalærer på en statlig ungdomsskole. Det er som vanlig Elizabeth som må gjøre all jobben, og hun serverer sin tradisjonelle marokkanske buffé for ørtende gangen. Så ankommer gjestene. Den konfliktskye trombonisten Claude (Guillaume de Tonquedec) har vært Elizabeths bestevenn siden barndommen, og alle går automatisk ut ifra at han er homse. Like etterpå kommer hennes lillebror Vincent (Patrick Bruel), en velstående sjarmør med høyrevridning og gravid kone. Hun heter Anna (Judith El Zein), og er forsinket i et forretningsmøte. Kvelden starter hyggelig, helt til Vincent avslører hva han og kona har tenkt å døpe sønnen. Navnet provoserer den pompøse egoisten Pierre, og blir startskuddet for en opphetet diskusjon som morer Vincent veldig.
Verbal lekeslåssing og passivaggressiv tøysing utvikler snart seg til ren utskjelling og bitre personangrep - før en pikant avsløring øker temperaturen enda noen hakk. Møbler blir ødelagt, mat havner på gulvet og minst en person blir skadet. Likhetene til Polanskis «Blodig alvor» er påfallende, men «Det er bare fornavnet!» er langt fra like syrlig, skarpslipt eller severdig. Hele historien er totalt dialogdrevet, og utspiller seg i stua i en bygårdsleilighet i Paris. Så det tar ikke mange minuttene før man fersker at filmen startet som et teaterstykke. «Det er bare fornavnet!» var en stor suksess på teaterscenen i Frankrike, og de fleste involvert i oppsetningen er tilbake i filmen - deriblant regissørene og fem av skuespillerne. Disse dobbeltmoralistiske, bitre og kranglevorne karakterene føles troverdige nok, men jeg vil ikke påstå at de er hyggelig selskap.
