KOMEDIE
«The Dictator»
Regi: Larry David
USA, 2012
Vi kan like gjerne slå fast med en gang at «The Dictator» ikke når helt opp til «Borat» eller engang «Bruno» - og neppe vil konvertere dem som i utgangspunktet mangler sansen for Sacha Baron Cohens gjøglerier. Men den er fortsatt fordømt morsom da.
Sacha Baron Cohen har melket «Borat», «Bruno» (og for så vidt «Ali G») for alt de er verdt, og har gjort seg så verdenskjent at han ikke lenger slipper unna med sånne stunts uten å bli gjenkjent. Tiden for tøysedokumentarer er dermed over for Cohens del, og det betyr at han nå må bane seg en helt ny vei. Mye av moroa i «Borat» og «Bruno» lå i hvordan intetanende folk reagerte på disse karakterene, og måten de klarte å lokket fram fordomsfullt grums fra den amerikanske folkesjelen. De plasserte også stadig Cohen i betydelig fare, mens han provoserte folk til langt hinsides bristepunktet. Det var et element av uforutsigbar risikoklovning ved denne framgangsmåten, som er totalt fraværende i «The Dictator». Dette er en forholdsvis trygg og tradisjonell komedie, med skuespillere som følger en straight historie. Angivelig basert på Saddam Husseins roman «Zabiba and the King», ispedd elementer fra Mark Twains «Prinsen og fattiggutten» og Eddie Murphys «Coming to America». Så ikke totalt originalt, men mest en løs ramme der Sacha Baron Cohen kan utfolde sin anarkistiske sans for grenseoverskridende humor med hjelp av sin faste regissør/makker Larry Charles.
Cohen er hans eksellense Admiral General Aladeen, som har vært enehersker i den fiktive folkerepublikken Wadiya siden sjuårsalderen. En stormannsgal, rasistisk skittstøvel som henretter sin innerste stab for de minste bagateller, betaler kjendiser som Megan Fox (og angivelig Arnold Schwarzenegger!) for sex og utvikler atomvåpen for «fredelige hensikter». En helt typisk diktator, med andre ord. Under et statsbesøk i New York blir Aladeen forrådet av sin nærmeste medhjelper Tamir (Ben Kingsley), som akter å selge Wadiyas oljereserver til amerikanske forretningsmenn under dekke av å innføre demokrati i landet. Aladeen blir dermed avskjegget, byttet ut med en dobbeltgjenger, og befinner seg strandet mutters alene midt i New York. Her tar han dekknavnet Allison Burgers, og blir kjent med den radikale feministen Zoey (Anna Faris), en politisk korrekt aktivist som driver en miljøvennlig vegetarbutikk. Søt musikk oppstår, men «The Dictator» er ikke akkurat en romantisk komedie. Det er unektelig litt skuffende å se Cohen gi slipp på moroa som oppstår når han møter helt vanlige amerikanere - men selv om formen kunne ha vært friskere, er humoren heldigvis uforandret.
Til å være en amerikansk studiofilm er «The Dictator» fortsatt provokativ og tabubrytende. Her gjøgles det fritt med 9/11, jødehets, grov rasisme, halshoggin-ger, barnemishandling og folkemord. Ikke alt fungerer like bra, men vitsene kommer så radig at feilskjærene drukner i alt det oppriktig morsomme. Filmen er redigert veldig tett, med en spilletid på minimalistiske 83 minutter. Noe som egentlig er helt passe for en komedie som dette. Selv om «The Dictator» skiller seg fra Cohens tidligere filmer, ser framgangsmåten ut til å være den samme. Til dels improviserte replikker og sketsjete scener, bygget rundt hovedpersonens mangel på sosiale ferdigheter. Det er åpenbart at mye har endt opp på klippebordet (en stor del av scenene vi så i trailerne er fraværende i filmen), til de grader at de sikkert kunne ha laget en ny komedie ut av alt det kasserte materialet. Vi får se noen av disse scenene i en montasje under rulleteksten, så bli gjerne sittende noen minutter til.
Det er lov til å være uenig, men i mine øyne er «Borat» et banebrytende komisk mesterverk, som traff tidsånden helt perfekt. Ingen vil kunne fange den typen lyn i flaske igjen, ikke engang Cohen selv. Så det er bare naturlig at han prøver noe helt annet. «The Dictator» føles utvilsomt som et skritt tilbake, og mangler den samme magien. Den politiske satiren er langt fra like målrettet, selv om «The Dictator» mot slutten retter noen overraskende harde spark mot amerikansk politikk - som trolig kommer til å vekke harme blant Fox News-entusiastene. Noen av de politisk ukorrekte replikkene til Aladeen kunne like gjerne ha kommet fra Borat, og det er ikke et helt godt tegn at Cohen allerede begynner å gjenta seg litt. «The Dictator» er dermed ikke noe banebrytende, men den beste måten å måle en komedie er jo hvor mye den får deg til å le. Og undertegnede lo tross alt så tårene trillet og magen verket.
