Drama
«Trekvart måne»
(«Dreiviertelmond»)
Manu og regi: Christian Zubert
Tyskland - 2012
Den sekstiårige drosjesjåføren Hartmut (Elmar Wepper) er neppe en skikkelig rasist, men ville trolig ha stemt FrP hvis han hadde bodd i Norge. En frustrert, bitter mann som har mistet tålmodighet med verden rundt seg, og er særlig skeptisk ovenfor fremmedkulturelle. Så da den tyrkiske alenemoren Gulen (Ivan Anderson) hopper inn i taxien hans utenfor Nürnberg flyplass sammen med sin seksårige datter Hayat (Mercan-Fatima Turkoglu), gjør ikke akkurat Hartmut en kraftanstrengelse for å være vennlig. Han kjører dem foraktfullt til innvandrerbydelen «Gostanbul», og klager så høylytt over mørkhudede kollegaer at Gulen oppgitt kaller ham en «nazi». Lille Hayat kan ikke et ord tysk, og tror nazi betyr «hyggelig mann». Jenta skal bo hos sin bestemor noen uker mens moren jobber på et cruiseskip - men like etter at Gulen har reist av gårde på jobb får bestemoren slag og havner i koma.
Hayat blir glemt på sykehuset, men får ved en tilfeldighet øye på den hyggelige nazi-mannen. Hun hopper inn i taxien til Hartmut, og nekter plent å gå ut igjen. Gubben frakter det lille stabeistet tilbake til bestemorens leilighet, og blir bekymret over at jenta er overlatt til seg selv. Typisk innvandrere, liksom. Hartmut har nok med seg selv, og har ikke energi til å bry seg om en liten tyrkerjente. Han sturer over at kona Christa (Katja Rupe) har forlatt ham etter tretti års ekteskap, og har et anstrengt forhold til den voksne datteren sin. Det er likevel noe med lille Hayats tillitsfulle vesen som vekker den gamle gubbens bayerske ansvarsfølelse. Han bestemmer seg for å ta vare på henne til moren kommer tilbake. Hartmut blir gradvis mer fortrolig med den tyrkiske kulturen, men tomrommet blir desto større da Hayats tyske far plutselig kommer på banen for å ta seg av datteren.
«Trekvart måne» er en sympatisk, velmenende film, men jeg har en følelse av å ha sett varianter av denne historien før. Sist i våres med den argentinske komedien «Chinese Take-Away», der en gretten jernvarehandler motvillig tar seg av en kineser som ikke kan et ord argentinsk. Miljøet og karakterene er forskjellige, men konseptet akkurat det samme. «Trekvart måne» har imidlertid en mer spesifikk betydning i Tyskland, som er hjem til mer enn fem million innbyggere med tyrkisk bakgrunn. De fleste er avkom av tyrkiske gjestearbeidere, som ble invitert til landet på sekstitallet. Sånt skaper naturligvis friksjoner, sosiale problemer og grobunn for rasisme. Filmen prøver å ta opp disse temaene på en folkelig, underholdende måte, uten å være for belærende. Men som vanlig vil nok de som har godt av å se en film som dette unngå den som pesten.
