6
ANIMASJON
«Fortellingen om prinsesse Kaguya»
Regi: Isao Takahata
Japan, 2014
«Fortellingen om prinsesse Kaguya» mangler muligens den episke bredden til Miyazakis mest kjente eventyr, men er en av studioets aller vakreste og mest gripende animasjonsfilmer. Regissert av 78-åringen Isao Takahata, som grunnla studioet sammen med Miyazaki, og hans første film på over fjorten år. Den forrige var den ukonvensjonelle, eksentriske tegnefilmkomedien «My Neighbours the Yamadas» (1999), som ble en av studioets få økonomiske flopper. «Fortellingen om prinsesse Kaguya» er imidlertid veldig tradisjonell og fast forankret i japansk folklore. Historien er basert på den eldste, gjenlevende fortellingen fra Japan: et velkjent folkeeventyr fra 900-tallet som er blitt filmatisert en rekke ganger tidligere. Men aldri som dette. På overflaten er «Fortellingen om prinsesse Kaguya» på mange måter en erketypisk Ghibli-film. Nok et eventyr om en sterk jente som prøver å finne sin plass i verden, med fokus på respekt for naturen, fantasifrodighet og litt flyging. Utførelsen er imidlertid utypisk: iscenesatt med kullstift og pastell, i en håndlaget animasjonsstil som innledningsvis kan virke minimalistisk, men som skjuler stor følelsesmessig dybde og vanvittig mye skjønnhet.
En gang, for lenge, lenge siden oppdager den aldrende kurvmakeren Okina et glødende bambusskudd som skjuler en liten pike. Liten nok til å få plass i den ene hånden hans. Han tar med seg denne forunderlige skapningen hjem til kona Ona, før hun forvandler seg til en normal menneskebaby. De skjønner at dette barnet er alt annet alminnelig, og mistenker at hun er en magisk prinsesse. Hun vokser opp i rykk og napp, i en forrykende fart. Best av alt trives jenta ute i naturen, mens hun leker med de rampete nabobarna og den eldre bestevennen Sutumaru. Det er her hun er mest lykkelig og kan være seg selv. Skjebnen har imidlertid andre planer for prinsessen, og adoptivpappa Okina får flere kryptiske beskjeder fra det magiske bambustreet mens hun nærmer seg tenårene. Han blir forært edelstener og nydelige stoffer, som antyder at denne jenta ikke skal vokse opp i fattige kår på landet. Så han bygger et palass verdig til en prinsesse og tar henne med inn til byen. Overgangen fra den landlige idyller til den overdådige luksusen blir brutal, særlig for en naturkjær jente som tvinges inn i aristokratiet.
Mens pappa Okina blir stadig mer forført av livsstilen i overklassen, blir adoptivdatteren stadig mer ulykkelig. En fri sjel fanget i et vakkert bur. Begjæret og beundret på avstand av beilere som ikke kjenner henne, deriblant Japans unge konge. Hele historien er svøpet inn i en melankolsk stemning, som for å advare oss om at dette kommer til å få en hjerteskjærende avslutning. «Historien om prinsesse Kaguya» er oppriktig rørende, vakker og skjør som et aspeløv, men den er samtidig nesten to timer og tjue minutter lang. En drøy time mer enn mange unger vil være villig til å sitte stille. Dette er den lengste filmen Ghibli-studioet noensinne har produsert, og er fortalt i et saktmodig, varsomt tempo som ikke akkurat frir til de minste. Den norske distributøren har også tatt konsekvensene av at «Fortellingen om prinsesse Kaguya» best egner seg for voksne, og slipper filmen på kino her hjemme med japansk originaltale og (veldig bra oversatte) undertekster. En smart avgjørelse, som vi har all mulig grunn til å dypt være takknemlige for. Ikke minst sånn at resten av oss slipper å få filmopplevelsen forpestet av urolige, rastløse, bråkete bøllefrø i kinosalen. Dette er en virkelig nydelig tegnefilm dypt forankret i japansk kultur, historie og folklore, men stemningen, budskapet og historien kunne ikke ha vært mer universell. Framtida til Studio Ghibli er fortsatt uviss etter at Miyazaki pensjonerte seg, og det er antydet at de ikke kommer til å produsere flere kinofilmer. I så tilfelle en stor tragedie, men de lukker i alle fall dørene mens de fortsatt er på topp. Og vi har heldigvis enda en animasjonsfilm å glede oss til fra Ghibli: den varsomme kjærlighetshistorien «Omoide no Mani», som forhåpentligvis når norske kinoer i løpet av neste år.