ROMAN

Henrik H. Langeland

«Hauk og due»

Tiden

 

«Hauk og due» er et ambisiøst og tidvis imponerende tidsbilde fra verste vestkant. Men romanen spriker for mye, og flyter, særlig i midtpartiet, utover sine bredder. Det er forholdet mellom de to vennene Lars og Hauk, kjent fra romanen «Verdensmestrene», som er selve omdreiningspunktet i den nye romanen. Begge vestkantgutter med solide familierøtter i Holmenkollåsen.

I romanens epilog er de to 15 år gamle. Det er sommer og badevann, og de kommer syklende med Hauks lillesøster Sunniva i barnesetet. De stuper uti, og lar Sunniva sitte i sykkelsetet. Så skjer det fatale at sykkelen triller ut i vannet, og Sunniva drukner. Det antydes at Lars kan ha gjort noe, ubevisst følgene, med selene i barnesetet. Denne episoden er knapt og stramt skisset opp, og øker umiddelbart forventningene til den kommende teksten. Forventninger som bare delvis innfris.

 

Det er Lars, med familienavnet Meltzer, som er fortellerstemmen i romanen. Året er nå 1992, og det er sju år siden Sunniva døde. De to vennene Hauk og Lars har ikke hatt kontakt i disse årene. Han har heller ikke sett noe til Marius og Nico, som også hørte til i den tette vennegjengen. Men så møtes de alle under en fest i et kollektiv på Frogner, og forbindelsen blir gjenopptatt. Fortelleren Lars er blitt 22 år, og er godt i gang med sine jusstudier. En briljant student naturligvis, man må følge opp familietradisjonen der de mer eller mindre briljante advokater står på rad og rekke. Skuespillertalent har han også, han søkte Teaterhøgskolen og kom inn, men droppet det! Dessuten spiller han Bach på et arvet flygel.

Denne superdosen av ung, begavet mann er på ingen måte sympatisk framstilt. Tvert imot står han fram som ganske ufordragelig. Hauk er heller ingen pusekatt. Henrik H. Langeland er god på de avslørende og treffende karakteristikker og portretter av de ambisiøse og konkurransebesatte overklassejyplingene. Her konkurreres det til tider på liv og død. I alle fall i skisporet, eller på klatreveggen. På andre arenaer råder familiehemmeligheter og feighet. Grums feies under teppet. Eller man snakker om noe annet.

Sunnivas død og omstendighetene rundt tragedien er det mørke punktet i romanen. Det ligger og dirrer under samtaler og episoder.

Men samtalene, episodene, nachspielene, barbesøkene og familiemiddagene blir etter hvert så mange at spenningen vannes ut, den blir borte i en handling som altfor ofte stopper opp i enkeltepisoder som utbroderes. Uten at det skapes noen direkte forbindelse til det som oppfattes som kjernen i historien. En familiemiddag kan være interessant nok, og Henrik H. Langeland kan tegne opp miljøer og mennesker med treffsikre og avslørende detaljer. Forholdet til faren Mikkel, og de mange forsøkene på alvorlige samtaler med ham, er også av romanens bedre partier. Til tider henter han inn kjente oslofolk, som den gamle stjerneadvokaten Olav Hestenes. Han briljerer på et møte i Bibliotekbaren på Bristol der forfatteren selv opptrer i rollen som kapellmester for en forestående jussrevy. Altså, mye å glede seg over for enhver som liker hovedstaden. Forfatteren har klart å ta pulsen på Oslo slik byen var på slutten av 1980– og begynnelsen av 1990-tallet.

 

Mot slutten av romanen skjer det et tydelig oppsving. Det blir mer driv og vitalitet over handlingen. Spesielt en påsketur til Gjendesheim har en flyt og spenning som man kan savne i andre deler av fortellingen. Og avslutningen i Oslomarka setter et stramt og fint punktum for en roman som har litt for mange og lange strekk før den setter utfor.

turid.larsen@dagsavisen.no