ROMAN

Amy Waldman

«Den lukkede hagen»

Oversatt av Bente Klinge

Gyldendal

«Den lukkede hagen» ... Tittelen får meg til å tenke på Kate Morton, Lucinda Riley og andre kvinnelige bestselgere som skriver om de myke ting, for ikke å glemme barneboka «Den hemmelige hagen». Men forfatterdebutant Amy Waldmans terrorroman er alt annet enn skjønn - og passer ikke for barn.

Forestill deg at en jury med ansvar for å velge ut et minnesmerke for å hedre de omkomne etter et terrorangrep på Manhattan faller for en hage: Lukket og kvadratisk, med brede kanaler og stier, plantede trær og trær av stål hentet fra bevarte rester etter angrepet, omkranset av en mur hvor ofrenes navn står listet opp. Vakkert. Verdig. Vi er enige.

Forestill deg så at arkitekten bak det anonyme vinnerbidraget heter Mohammad Khan («Mo» blant venner). En (amerikansk) MUSLIM! Snart er hele USA besatt. Hagen er toppsak på alle nyhetskanaler, og fører til en mediebonanza uten sidestykke. Støttegruppene går amok - at en muslim skal designe minnesmerket, det er som å bli spyttet på. Anti-islamistiske grupper melker saken for det den er verdt, muslimske kvinner får hijabene revet av seg, moskeer blir skjendet - stemningen er mildt sagt amper.

Dette er en «hva hvis…?»-roman med en uhyggelig undertone, nettopp fordi den skriver seg så tett opp til virkeligheten. Snart 11 år er gått siden tvillingtårnene falt. Men Waldmans bok finner sted knappe to år etter angrepet. Vi tvinges dermed til å se hendelsene i et nytt og skarpere lys, et lys som skjærer i øynene: ground zero ligger der som et varmt, blodig sår. I samfunnet Waldman beskriver, er det lite åpenhet og demokrati å spore, i hvert fall mot alle de muslimene som har Amerika som sitt hjemland, men fortsatt vender seg mot Mekka.

Mo, derimot, er ingen praktiserende muslim: han er født og oppvokst i USA, og er like sjokkskadd som resten av befolkningen. Han ber ikke, og makter heller ikke å fullføre Ramadan. Men han er seig på andre områder; en selvhøytidelig, stolt type som setter jobben foran alt. Mo nekter å gi seg, tross drapstrusler, medieforfølgelse, løgnhistorier og generelt hat, både fra de etterlatte og fra imamer som beskylder ham for blasfemi.

Amerika presser på for å få ham til å si fra seg oppdraget, av respekt for de etterlatte. Men også muslimer ble drept under angrepet. Hvem har rett på sorgen?

«Angrepet var grusomt, men alle ønsket seg en smule aske på hendene.» Alle vil være en del av det som skjer, mene noe om saken. Politikerne bruker Hagen for å sanke stemmer, mens skravleklassen fester med venstrevridde kjendiser som er pro-Mo. Hagen blir den rullende snøballen, som tar med seg mer og mer skitt, blir stygg og grå. Og media lesser på med snø. «Et fordekt forsøk på islamisering» hevder en avis: «Vi har invitert fienden inn for å innrede hjemmet vårt.»

Det hele kulminerer i en høring som går alt annet enn verdig for seg. Waldman fanger ikke bare den politiske uroen og mediestormen Hagen skaper, men også konsekvensene vedtaket får for de berørte. Og det er mange å holde styr på her. Foruten Mo, er det to som skiller seg ut: den rike enka Claire Burwell mistet mannen sin under angrepet, og er de etterlattes representant i juryen. Den ulovlige immigranten og muslimen Asma Anwar blir hennes motstykke. Hun mistet også mannen sin - men har null rettigheter.

Waldman skriver med både hjerte og hjerne, en kan skjønne at hun er en profilert New York Times-journalist. Hun leverer treffende, ofte overraskende personkarakteristikker («Smilet hennes så ut som det var operert på plass»), er spydig og sarkastisk. Sidene er tettskrevne, detaljrike, tempoet er holdt i galoppfart, karakterene snakker like mye som i en Adam Sorkin-serie; enkelte ganger blir det nesten for mye informasjon å svelge. Men det er snodig at journalisten hun tegner fram - Alyssa Spier, med spisse albuer og liten selvkontroll - blir den mest karikerte. Hun er den som trekker ned i fortellingen, sammen med den überskjønne, følsomme Claire. Her glir sentimentaliteten inn i klisjéland.

Likevel: Dette er ei bok som er skapt for å diskuteres. Det historiske bakteppet hviler tungt over sidene, og for en norsk leser - lettere farget av 22. juli - blir det en historietime av den utradisjonelle sorten. Waldman viser oss vanskelighetene i tida etter 9/11, konsekvensene hendelsen fikk, både for muslimer og for andre immigranter: Flyplassavhøret av Mo er ubehagelig lesning, særlig når man tenker på alle de muslimene som ble (og blir) utsatt for det samme. Frontene er steile, ingen vil gi seg - og heller ikke leserne slipper lett fra det. Vi forstår alle de involverte, både de som er for og de som er mot.

Dette dreier seg nemlig ikke bare om terror og politikk: Viktigst blir menneskene som har mistet noen, som strever med konfliktfylte følelser. Hvor mye hensyn kan man ta? Hvem har skylda? Det er lov å være sint, men er det lov å hate? Forfatteren tør å sette ord på fordommene våre. Hun leverer en kompleks og provoserende roman som blir liggende og murre i mellomgulvet. Det er lett å dømme. Amy Waldman gjør det vanskelig for oss.

kultur@dagsavisen.no