ROMAN

Mona Høvring

«Venterommet i Atlanteren»

Forlaget Oktober

 

«Jeg senka meg ned i det dampende vannet, lå der og skalv, som nåla i et kompass, feilnavigert på grunn av en kraftig magnet». Olivia har forlatt en dominerende mor og jobb på smelteverk for en ukjent framtid i geysirlandet Island. Ikke tilfeldig, kanskje, at det blir vulkanlandet hun drar til: Elias fra jobben i Norge hadde jo forklart «hvorfor magnetfelta fikk klokker til å gå berserk, og gjentok tålmodig prosedyrene som gjaldt dersom en av ovnene gikk seg rød.» Slik peiler Olivias kompassnål seg rett vest: Ung kvinne reiser til et ungt land. Ung kvinne har noen sår og drar til landet hvor det indre pipler til overflaten som vulkaner og varmtvann. Hun ser ned i naturens avgrunner og rifter, kjenner kraften på kroppen som en «vellyst» når hun legger seg om kvelden. Førstepersonsfortellerens direkte form kler historien og hovedpersonen. Men det er ikke et poetisk jeg; er ikke et biografisk jeg, men et mer kunstig et. «Venterommet ...» er likevel en poetisk bok på den måten at språket peker til seg selv.

 

Sound of Mu, 2008: Ingrid Aanestad lanserer romanen «Eg kjem med toget». Høvring er en av to forfattere, en av seks kvinner på programmet under slippfesten. Høvring leser dikt. Tonen i diktene ligner noe på tonen i «Venterommet i Atlanteren». Men de er strammere og kler lanseringen av «Eg kjem med toget»: Aanestads andreroman er en stram og vakker novelle. Tenk Askildsen, Hemingway, Vesaas, Salinger, Fosse. I overkant av 100 sider i lengde, to-tre karakterer, streit historie. «Venterommet ...» ligner Aanestads i størrelse og tema: Yngre kvinne forelsker seg i noe eldre kvinne. De henger ut i et hus ved havet. Det er en ubalanse i forholdet. Den ene venter noe mer på den andre. Forholdet er ikke helt i balanse. Og språket det skrives i, sier det meste. Hos Aanestad; dempet, som med pedaler på et piano. Høvrings vil være skruppellaust. Jeget i romanen bruker diftonger, a-endinger og innskutte setninger. Ikke bare forfatteren, men også fortelleren er opptatt av språkbruk: «Det var noe jeg stadig øvde meg på å holde kjeft, å ikke si noe, i alle fall ikke for mye. For hva var egentlig vitsen med å lage alle disse lydene?» Tja, det er setninger der man kunne ha strøket. Fraværet av den form for redigering kler en hovedperson hvis mor ikke la seg opp i hva hun gjorde eller hva hun spiste. Men snakket gjør språket mindre aktivt. Energien fra gølvet mangler i språket. Men den bredbeinte syntaksen er ei kvinne som står på gølvet med breie bein.

Høvrings språkfeminisme er sofistikert. Hun går ikke ut mot uttrykk som «å ha baller», oversetter ikke slike maskulint kodede uttrykk til «å ha livmor» eller lignende. Høvring navigerer forbi ord og uttrykksmåter og peiler seg innenfor språkets overflatiske kvaliteter, til valg av endinger, former av verbet, syntaks og disposisjon. Utforskningen av språkets grenser har vært poesiens domene. At Høvring forsøker dette i en roman er ikke banebrytende. Etter Knausgård, Woolf, Ole Robert Sunde, Olaug Nilssen, Demian Vitanza kan romanen være essay, biografi, dramatikk, whatnot.

 

Opphav, havet, utvandring, innvandring, språklige stammer og seksualitet er bare noen av temaene som Høvring berører. Elementene er bevisste valg: Ved siden av aluminiumsverk, økonomi og funkisarkitektur, har Island sofistikert forhold til kjønnsroller og -diskriminering. I Olivia fusjonerer tema. Elementene kommer sammen i jobben på smelteverket, og i språket hennes. Mannlige kritikere har sagt at Høvring tar med seg «poetens språklige sensibilitet inn i prosaen», noe som gir «en slank og elegant tekst». Slank og elegant? Jeg vil si breibeint, og litt for liten. Forfatteren Sjón har sagt om Island at landet må bli kjent med seg selv. Det må lære seg å elske seg selv «som liten». Høvrings forteller har bare begynt å elske seg selv «som stor».