ROMAN
Geir Nummedal
«Hun er der hele tiden»
Forlaget Oktober
Kanskje er det Blindern, kanskje Sommer-Oslo med unge, smilende mennesker. Kanskje lettbeintheten blandet med alvoret, uroen under overflaten? Stemningen i Geir Nummedals romandebut «Hun er der hele tiden» fikk meg i alle fall til å tenke på Joachim Triers «Reprise».
Ikke dermed sagt at Axel - bokas hovedperson - er en plaget ung mann. Axel er litt.vit.-masterstudent i 20-åra, samboer med livsglade Maren. De treffes ved en tilfeldighet. To studenter, snart med øye for hverandre: en typisk perfekt sommerdag, fra øl på Blindernplenen, via reker og hvitvin på Lille Herbern, til klining i Vår Frelsers Gravlund. Maren er sommerbrun og truseløs og deilig. Det bobler over.
Ett år seinere har ting forandret seg. Når vi møter Axel første gang, er det vinter og han på vei til en bisettelse. Studiekameraten Fredrik har hengt seg i et rep, et brev er alt som er igjen. Axel er seint ute til bisettelsen, løper over på rødt, jenta bak ham følger også med ut i veien og blir truffet av en bil. Idet ambulansen ankommer, forsvinner Axel i en taxi, mens hun blir liggende igjen i den blodige snøen. Dette skal bli gjengangeren i boka: jenta i alt det hvite og røde.
Underveis sveiper forfatteren innom mange store følelser: sorg, forelskelse, hat, sjalusi. De trer ikke alltid fram med full kraft, men kommer ofte snikende inn fra siden. Mens Axel slentrer videre, med det tilbakevendende bildet av den blodige jenta, den dårlig samvittigheten både overfor henne og Fredrik som han aldri tok helt på alvor, det haltende forholdet til Maren og den halvferdige masteren. Det ubehagelige skal trykkes ned, blunkes vekk. Kontrastene mellom Axels feighet og fornektelse, og alt det som presses fram inni ham, manifesterer seg i frustrasjon hos leseren. En vil klype ham i siden, hardt.
Noen ganger ligner han en romantisk 1800-tallspoet, med et klassisk opphøyd blikk på kvinnekroppen. Føflekkene på Marens hals er stjerner i Orions belte, strupehodet er «et bankende hjerte bakenfor stjernehimmelen». Ordet nøttebrun går igjen, det samme gjør rumpe - eller rompe, som det skrives her. Fortelleren virker nærmest besatt av Marens rumpe, eller av alle kvinnerumper, for den saks skyld. «Hun ruslet et stykke foran ham, med langslanke legger og rompeballer som kunne fått plass i hver sin håndflate» - og leseren må himle med øynene. Men så overrasker forfatteren, og får oss på gli igjen: «avtrykkene etter høyrefoten som små norgeskart».
Disse romantiske bildene slås imidlertid i stykker når Axel leser den kliniske, nøytrale beskrivelsen av selvmord ved kvelning, hva som egentlig skjer med kroppen da. Det er her, mellom det romantiske, lette og det ubehagelige, tunge, at romanen virkelig dirrer. Det er også noe kvelende over forholdet han er i, en trykkende tåke, som leseren også kjenner på: en klam hånd du vil vri deg unna. En litt for liten seng. Der Axel er flau bris, er Maren en virvelvind. Hun ler høyt, viser med hele kroppen hva hun føler, nynner og synger; ansiktet er «fullt av innestengt latter». Men hun kan også være fnisete jentunge og trassig tenåringsjente, flere ubehagelige situasjoner oppstår underveis og en tar seg i å lengte vekk, vekk fra parmiddager og oppussingsobjekter. «De hadde kastet så mange setninger etter hverandre. (…) Stygge setninger. Setninger som traff. Han klippet henne av, ropte hun. Han var så skarp. (…) Han var nå søt også da, sa hun med et dempet sinne som krøp inn i ham.»
Det kryper inn i leseren også. Nummedal er ekspert på å beskrive den voldsomme forelskelsen - og hva som skjer når den dabber av og hverdagen kommer listende: Hvordan en felles leilighet kan gå fra å være et kjærlighetsrede til å bli et bomberom. Hvordan en sjarmerende egenskap hos den andre kan forvandles til en irriterende uvane. Alt dette skrives ut med et arealeffektivt språk, hvor bare de viktigste ordene og setningene har fått lov til å komme med. Romanen holder et høyt tempo: boka er konstant i bevegelse, det går fort framover - og bakover; snapshots fra en forelskelse her, glimt fra et samboerskap der, og vi flyter med. Mye sies også utenfor teksten, og noen lesere vil nok føle på frustrasjonen over det som forblir usagt. Personlig liker jeg den frustrasjonen som oppstår i møte med slike tekster, det skaper aktive lesere. Vi har godt av å irriteres litt.
Nummedal overrasker, og leverer en roman som er florlett og bunnløs på en og samme gang. Det er godt gjort.
