ROMAN


Alain Mabanckou

«I morgen blir jeg tjue»

Oversatt av Synneve Sundby

Bokvennen Forlag

Med den selvbiografiske romanen «I morgen blir jeg tjue» har kongolesiske Alain Mabanckou brutt en barriere i det legendariske franske forlaget Gallimard. For første gang publiseres en svart fransktalende afrikaner under Gallimards prestisjetunge imprint La Blanche; kjent for sine kremgule bokomslag og kanoniserte forfattere som Proust, Camus og Sartre.

Alain Mabanckou, som mottok Legion d‘Honneur i Frankrike i 2011, er professor i litteratur og underviser i fransk litteratur ved Universitetet i California (UCLA). Han har gitt ut ni romaner og seks diktsamlinger, har vunnet en rekke litterære priser og er oversatt til over 17 språk. I 2008 kom romanen «Knust glass» på norsk. En av hans mest kjente romaner «African Psycho» (2003), er en ubehagelig makaber fortelling om en wannabe-seriemorder i Republikken Kongo på nittitallet. I memoar-romanen «I morgen er jeg tjue» er det derimot en liten troskyldig guttunge som forteller om livet sitt på slutten av syttitallet i det marxistisk styrte Kongo-Brazzaville.

Romanen starter med en nydelig epigraf signert den kongolesiske forfatteren Tchicaya U Tam` Si: «Det aller skjønneste/ For et varmt barnehjerte:/ Skitne sengeklær og hvite syriner/ I morgen blir jeg tjue». Diktet kaller på mange assosiasjoner til barndommen: den trygge lukten av egen kropp i sengetøyet, den berusende duften av blomstrende syrin og drømmen om å bli voksen. I det hvite uskyldige skjæret fra epigrafen føres leseren inn i en fortelling fortalt fra barndommens rike. Ved å la gutten Michel konsekvent føre ordet gjennom hele fortellingen, skaper Mabanckou et helt særegent blikk på verden, humoristisk, og med en egen naiv logikk.

Vi følger Michel det siste året han går på barneskolen i Ponte-Noir. Han bor sammen med mamma Pauline og stepappa Roger som jobber som resepsjonist på et stort hotell i byen. Pappa Roger har enda en familie med kone og barn i den andre enden av byen. Noe Michel synes er helt som det skal være. Dette barnlige blikket på verden, hvor store og små ting får like stor plass i fortellingen skaper en kostelig letthet. Med stor komikk beskrives den marxistiske og pengegriske direktøronkelen som har snodd til seg den døde brorens flotte villa og holder lange tordnende utredninger om marxisme, kapitalisme og proletariat. Michel suger til seg informasjon fra «stemmen fra Amerika» på radio, og utleder egne tankerekker om hvorfor sjahen av Iran må flykte fra land til land og at Yassir Arafat er forloveren til Idi Amin. Han smugleser Arthur Rimbauds «Årstid i helvete», og lærer seg hvordan litteratur og fransk visesang kan hjelpe han i kampen om å få jenta han er så forelsket i.

I starten av lesningen av romanen oppleves Michels synsvinkel og hans tillitsfulle språk som et litt forstyrrende og fremmedgjørende grep, fordi den litterære konstruksjonen trer så tydelig fram. En stund er det umulig å ikke bli opphengt i at romanen er skrevet av en voksen mann som skriver som om han er et barn. Men dette grepet har også en interessant effekt siden blikket styres mot å se den lille gutten og den voksne mannen samtidig. Mabanckou har dedikert romanen til sin mor Pauline og far Roger, men det er dette fortellergrepet som gjør at romanen løftes ut fra det rent fiksjonelle og får en biografisk karakter.

Mabanckou skriver svært godt fra barnets perspektiv, spesielt når han beskriver barnets evne til å erstatte det barnet ikke forstår med noe helt annet, jevnfør logikken til Johan Borgens novelle «Av en født forbryters dagbok» hvor «bestefar er en stokk». Virkeligheten til Michel tar form som en fabel, rett og slett fordi det komiske og groteske har like stor og naturlig plass. Det finnes ikke noe hierarki, alt fortelles i samme modus.

Heldigvis holder Alain Mabanckou på Michels uskyld gjennom hele romanen, tross en virkelighet som til tider er svært hard. Michel får kjenne på den deilige lengselen etter å bli selvstendig og får lete etter retningen på det livet som han ønsker seg, uten at han må betale dyrt. Det er leseren som må trekke de voksne slutningene. Det gjør «I morgen er jeg tjue» til en usentimental fortelling med skarpe undertoner.