ROMAN
Wenche-Britt Hagabakken
«Hula Lou»
Aschehoug
Og som et lite raffinert poeng - i hvor liten grad vi var klar for å innlemme en kvinne som Hula Lou i vår norske virkelighet.
Nå har ikke Hagabakken skrevet noen trivialromantisk sjømannssang, men snarere levert et finslipt portrett av en mann som ikke helt klarte å passe inn i forma. Finn Eng er i romanens åpning en gammel mann på pleiehjem. Han kan ikke lenger snakke. Og han kan ikke lenger gå på henda. Det siste var hans glansnummer. Et nummer som i sin tid, en gang på en bar i Pearl City på Hawaii, reddet ham fra en slåsskamp, og rett inn i armene på Hula Lou.
Fortelleren i romanen er den 55-årige Eli, niesen til onkel Finn. Hun gruer seg til å besøke ham på pleiehjemmet og utsetter det i det uendelige. Men en gang var han ikke bare yndlingsonkelen hennes, men representerte det eksotiske og eventyrlige i et jente liv som ble tilbrakt på en gård på Hedmarken, med avstikkere til besteforeldrene i Askim i Østfold.
Finn Eng var en mann som plutselig en sein kveld kunne dukke opp på trappa, etter mange års fravær, med blankpussa svarte sko og hvit t- trøye og silkestoffer fra Asia i kofferten. Men han var ikke bare eksotisk, han bar også med seg noe annet og mer hemmelighetsfullt, og kanskje noe sorgfullt.
Wenche-Britt Hagabakken tegner opp en hel familiesaga og et tidsbilde gjennom Elis erindringer. Det er særlig portrettet av mormoren Harriet som gjør inntrykk. Hun som forelsker seg i Sivert og blir med barn, og gifter seg, men som plutselig sitter der alene fordi den gode Sivert bare forsvinner en sen kveld. Når han dukker opp på trapp etter et år, angrende, hjelper angeren dårlig. Den stolte Harriet er ikke en kvinne som tilgir en slik synd. Hun gifter seg med Peder og får flere barn.
Men gutten med Sivert, den lite taleføre Finn, blir aldri helt tilpasset familielivet. Stadig drar han hjemmefra på ensomme vandringer, og en dag bestemmer han seg for å dra til sjøs. Bare 15 år gammel får han hyre på en båt.
Hagabakken er en forteller med sans for detaljer og talende taushet. Her er antydninger mer enn påstander, men også fine, knappe situasjonsbeskrivelser som gir skarpe innblikk i datidens klassesamfunn og den sosiale kontrollen som kunne være beinhard på norske småsteder. Å komme hjem til Askim med en dame fra Hawaii var utenkelig, i alle fall for en familie som hadde fått sin store porsjon av bygdesladderen. Indre Østfold var på ingen måte klar for multikulturismen.
Hagabakken har konstruert sin fortelling på forbilledlig vis. Hun klipper opp og limer inn og tillater aldri noen dveling ved det sentimentale. Historien beveger seg sømløst i tid og rom. Fortelleren har ikke det store overblikket når det gjelder onkel Finns liv, men må hente fram og lyssette de få erindringsbildene som dukker opp og bruke gamle fotografier og gjenstander i et forsøk på å tegne et portrett av denne sjømannsonkelen som alltid dukker opp ensom - etter år på sjøen. «Hula Lou» er blitt en litterært overbevisende og svært underholdende roman, som igjen viser at Wenche -Britt Hagabakken kan turnere et følsomt tema med stor innsikt.
kultur@dagsavisen.no
