ROMAN
Christopher McDougall
«Født til å løpe»
Oversatt fra engelsk av Børge Lund
Pax forlag
Du vet sånne folk som skravler så mye og så heseblesende at du ikke rekker å tenke mens taleflommen pågår? Gjerne om seg selv, og om noe sååå eksotisk og enestående de har opplevd? Sånn at du først etter at enetalen opphører får tenkt nok til å oppdage at alt faktisk var bare vås og skvalder fra ende til annen, og at du burde slått ned på det for lenge siden?
Velkommen til en hel tjukk bok skrevet på nøyaktig den måten! Om jogging, intet mindre!
«Løperevolusjon»
Christopher McDougalls «Born to Run», som oversatt til norske «Født til å løpe» mister originaltittelens springsteenske frihetsassosiasjoner, er blitt en superbestselger i forfatterens hjemland USA. Nå er boka på vei ut i verden, angivelig fulgt av en «løperevolusjon» i all verdens land og riker. Vel. Den revolusjonen skal vi vende tilbake til. Først litt om McDougalls egentlige prosjekt.
Kulturimperialisme
For denne boka handler egentlig om Christopher McDougall, ikke løping. Pratebøtta McDougall. Se-på-meg-jeg-er-så-tøff-McDougall, alias jeg-har-vært-på-farlig-tur-utenfor-USA-McDougall, som på uspiselig erkeamerikansk, gjennomført kulturimperialistisk vis raser avgårde, og lar ofrene for kjekkaseriet sitt bli liggende svimeslåtte igjen i kjølvannet.
Aller verst er omtalen av dem han beundrer mest. Navet i «Født til å løpe» er en menneskegruppe som lever i de mest ugjestmilde delene av Mexico, tarahumaraene. De er ifølge McDougall «en myteomspunnet stamme». De «lever på steinaldervis», og «skyr fremmede, men er fascinert av verden utenfor». «Forbløffende historier om den overmenneskelige seigheten og sinnsroen deres har sivet ut av canyonene i århundrer». Og så videre, og så videre.
Mennesker som dyr
Det er ovenfra og ned så det rekker og holder, selv om det er aldri så mye tuftet på beundring. McDougall skriver om tarahumaraene som om de var sjeldne dyr observert på safari, ikke mennesker. Hvordan han reduserer en hel folkegruppe til en gjeng sirkusdyr som mestrer et imponerende triks, er reinspikka rasisme.
Han har dessuten feil i mye av det han skriver. Tarahumaraene er ingen skjult stamme steinaldermennesker. De har ofte kontakt med andre folk, inkludert meksikanske myndigheter. De er riktignok kjent som dyktige løpere, men det er ingen revolusjonerende oppdagelse McDougall er den første å gjøre. Ja, de lever på mais og lite annet, men det er på grunn av fattigdom, ikke fordi det øker verken levealder eller livskvalitet. Faktisk ble områdene de bor i nylig rammet av alvorlig tørke, med fatale følger for befolkningen, som heller ikke ellers har tilgang på grunnleggende helsetjenester.
Rasisme
At radikale Pax forlag, som ifølge egen hjemmeside «drives i en ytringsfrihets- og folkeopplysningstradisjon», har bestemt seg for å gi ut denne rasistisk funderte boka, er mildt sagt underlig. Kan det være fordi tarahumaraene er så langt borte, og mangler sterke talspersoner i egne rekker? Uansett nører det opp under alle myter som allerede måtte eksistere om «noble savages», edle villmenn, om at «de andre, naturbarna» er av et annet slag enn «oss, de siviliserte». Det er åpenbart stor forskjell på mennesker og mennesker.
Gonzo
Men joda. På ett plan er «Født til å løpe» underholdende nok, i hvert fall de delene av den altfor lange boka som handler om andre ting og mennesker enn tarahumaraene. Språket er halvdårlig, men drivet energisk, slik det ofte er også i andre amerikanske tøffing-journalistiske bøker i gonzo-tradisjonen. McDougall bruker seg selv svært aktivt, og er god på dramatiske beskrivelser og å bygge opp cliffhangere.
Det starter ifølge hans eget mytemakeri med at han får invalidiserende vondt i beina av å løpe, og ender med at han likevel klarer det, attpå til lange distanser, ved å lære av tarahumaraene og de som allerede har lært av dem. Underveis går han i kamp med hele verdens joggeskoindustri, og lirer av seg ode etter ode over diverse ultramaratonløpere, folk som jevnlig løper distanser på flere titalls mil i slengen.
Men «løperevolusjonen»? Den oppsummeres lett i fem ord. Disse: «Løp på tå. Uten sko».
Nok en idé andre hadde kommet fram til lenge før McDougall meldte seg som verdens løpefrelser.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no
