ROMAN

Erland Kiøsterud

«Mimina»

Oktober

I «Mimina» utforskes sorg og tap i en kollektiv atmosfære personifisert gjennom en kjær og populær sangers plutselige død. Som alltid fører Erland Kiøsterud et sobert og ujålete språk, fritt for utbroderinger. Klart, presist og usentimentalt er ord som kan brukes om Kiøsteruds roman. Han har denne gangen valgt seg et stort persongalleri, mennesker som tilsynelatende lever helt atskilte liv, uten berøringspunkter verken sosialt, personlig eller arbeidsmessig kommer til orde i denne romanen. Som til tross for sitt komplekse innhold oppleves som svært lesbar og frigjørende enkel i utformingen.

Her er den narkomane Hans-Olav Greaker som har sin faste «bopel» under noen papplater bak den nye Operaen, her er også den vellykkede børsmegleren Jon Arne Petersplass, installasjonskunstneren Katarina Rose, professor Otto Brede og den pleiehjemsansatte Ida Salomonsen. Og i sentrum for det hele den nylig avdøde Mimina, sangeren og artisten som på uforklarlig vis har berørt den enkeltes liv på en dyptloddende måte. Ektemannen Carl Fredrik Løwe er også en sentral karakter i dette galleriet av mennesker, som tvinges til å betrakte sitt liv og sine verdivalg med et helt nytt alvor i lys av Miminas død.

Erland Kiøsterud har ved valg av tema villet undersøke den betydningen og innflytelsen et idol kan ha på våre liv i en tid som synes tomt for religiøse idealer eller andre meningsbærende elementer. Kunsten som forløser, som blottstiller av smerte, ensomhet og tomhet er naturligvis ikke noe nytt tema i Kiøsteruds forfatterskap. Han har brukt det og belyst det i flere av sine romaner, kanskje tydeligst i romanen «Måltidet i Bocca», men spørsmålene ble også belyst i den fine romansuiten som ble avsluttet i 2009 med «Det som lever». I «Mimina» dreier det seg om en type kollektiv sorgfølelse som en populær sangers død blir utløser av. En ikke ukjent situasjon i vår tid der kjendisers død kan framkalle nettopp slike nesten uforståelige sorgreaksjoner.

Handlingen i romanen er lagt til Oslo, og gjennom hele romanen er byen og dens skiftende lys og vær beskrevet i en nøktern, stram stil som setter den riktige scenen for personenes blottstilte liv og refleksjoner over sorg og tap.

Det er de enkelte stemmenes overbevisningskraft som bærer fortellingen. Noen av karakterene står tydeligere fram enn andre. Den narkomane Hans-Olav Greaker er av dem som gjør mest inntrykk, han som hele tiden er på desperat jakt etter det neste skuddet. I motsatt ende sosialt finnes Carl Fredrik Løwe og professor Otto Brede. Løwe som hele livet har arbeidet med folkemord, og som nå når døden kommer helt nært og personlig, ja, så kjennes det som om den vil løse ham opp innenfra. Han må spørre seg selv hvorfor han hadde hatt et slikt begjær etter å forstå den. Kanskje for å overvinne det som truet mest av alt? Etter hvert viser det seg at det finnes små fellestrekk og berøringspunkter mellom romanens mange karakterer. Det er ikke de storslåtte, dramatiske vendepunkter eller de eksepsjonelle situasjonsbeskrivelser som særmerker fortellingene i «Mimina», men snarere refleksjonsnivået og personenes opplevelse av tomhet og manglende nærvær og mening i tilværelsen. Karakterene er alle tegnet med sterke identitetsskapende trekk, de framstår som troverdige og originale og bidrar til å gi romanen driv og spenning. Her er også skarpe observasjoner innbakt i romanen, som denne beskrivelsen av fedrelandet:

«Inderligheten og nærheten som hadde preget landet etter krigen var jo for lengst gått tapt, det var lenge siden prestene hadde forlatt sin tro, politikerne hadde trukket seg tilbake, inn i byråkratiet, og den rå, ansiktsløse kapitalen tatt over, sånn sett hadde sorgen allerede inntruffet. Men med Miminas bortgang ble fraværet av trygghet så tydelig for oss alle. Vi var alene».

Erland Kiøsterud skriver nøkternt og presist om komplekse etiske spørsmål, og han klarer å ramme dem inn i en enkel og likevel ambisiøs og dyptloddende fortelling.