SAKPROSA
«Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen»
Red: Sigve Indregaard
Flamme/Manifest
En motgift er et antistoff man gir til noen som allerede er forgiftet. Hensikten å fjerne giftens skadelige virkning. Det er relevant å påpeke dette, fordi det er høyst uklart hvem boka «Motgift» er myntet på. Antologien er imponerende, både i omfang og i antallet velrenommerte bidragsytere. På 429 sider, hvorav 35 er viet fotnoter, gjennomgås de viktigste påstandene fra kontrajihadistiske, høyreekstreme og såkalt islamofobe miljøer. De analyseres, faktasjekkes og kontekstualiseres. Postulater av typen «Islam er i krig med Vesten», «Norge snikislamiseres», «fredelig sameksistens med muslimer er umulig» og «islamkritikerne knebles» blir ettergått og avvist. Tonen er stort sett nøktern, avdempet og akademisk. I en ellers krass, polemisk og følelsesladd islamdebatt er det befriende med et så saklig og faktabasert bidrag.
I løpet av de seks bidragene som omhandler islam tegnes et sammensatt, nyansert og differensiert bilde av en religion som ofte bare får sin aller mørkeste bakside eksponert. Kontrajihadistenes skremmebilder framstår som de bitte små delene av helheten de faktisk er. Høyreekstreme påstander om flerkultur, feminisme og offentligheten behandles på samme måte. Utgangspunktet for temavalgene er en rekke påstander og teorier hentet fra terrormanifestet til Anders Behring Breivik. I mine øyne er det en unødvendig og tilslørende kobling. Å knytte disse mainstream-debattene til 22. juli-terroristen, gjør bare at man anklages for «Breivik-skvetting». Motparten slipper unna å debattere selve saken. I stedet ender det med en offerdiskusjon der lumpne angrepsteknikker er tema. Og så er man like langt.
Flere av bidragene hadde vært tjent med å løsrive seg fra barnemorderens tekst. De høyreekstreme tankene er ikke viktig å imøtegå først og fremst fordi de står i hans kompendium, men fordi de sørgelig ofte dukker opp i et bredere, offentlig ordskifte.
Teorier som bygger på misforståelser og selektiv bruk av fakta fører til diskusjoner på feil premisser, mistenksomhet og motsetninger. Cora Alexa Døvings drøfting av begrepet «snikislamisering» er et godt eksempel (langt fra det eneste) på en tekst som evner å løfte blikket opp fra de mørkeste krokene på nettet og ta tak i strømninger i den større, politiske debatten.
Men så er det dette med målgruppen, da. Hvem er de forgiftede leserne som skal bli friske av å lese denne antologien? Under lanseringen tirsdag ble det sagt at boka gir kunnskap som er viktig å ha med seg når man skal ta til motmæle i nettdebatter og i lunsjpausen. Den er altså ment å være en slags verktøykasse for digitale nabokjerringer og politisk korrekte kulturmarxister. Men som en av dem som åpenbart tilhører denne gruppa, får jeg ingen aha-opplevelser under lesingen. Jeg får bare bekreftet det jeg allerede vet, i enkelte tilfeller til det kjedsommelige. En ubehagelig ekkokammer-følelse gjør seg gjeldende.
Antologien kunne med fordel vært redigert ned til det halve, strammet opp og spisset. Thomas Hylland Eriksen er absolutt inne på noe når han i kapitlet «Norsk kultur blir utslettet» definerer seks forestillinger eller termer som brukes i den norske debatten, og deretter lanserer seks konkrete løsninger på disse problemene. Det er pedagogisk og poengtert.
Boka kommer neppe til å omvende noen kontrajihadister. Dersom det i tittelen «Motgift» ligger et håp om at noen av dem skal komme på bedre tanker, er det grunn til å frykte at forfatterne blir skuffet. Det er nok å ta en rask kikk i kommentarfeltene på db.no, der utdrag fra boka er publisert. «Denne kronikken er nok et ledd i planen om å hjernevaske folket til kollektivt selvmord. (…) For oss som nekter å bli med på dette, er det nok bare å hamstre boksmat og ammunisjon» lyder en typisk, anonym kommentar under innlegget. Som det heter i Lars Gunnesdals kapittel «Europa oversvømmes av muslimer»: «Påstander som disse lever videre i en slags zombietilværelse, selv etter at de har blitt grundig avvist og tilbakevist».
hege.ulstein@dagsavisen.no
