ROMAN
Alan Hollinghurst
«Den fremmedes barn»
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Cappelen Damm
Alan Hollinghurst er en av Storbritannias mest anerkjente forfattere. For «The Line of Beauty» fra 2004, på norsk som «Den skjønne linje» i 2005, fikk han Bookerprisen og enorm anerkjennelse for å ha vært en av de første, eller kanskje dèn første som i romans form oppsummerte hvordan det har vært eller kan være å være homofil i Storbritannia i det 20. århundre.
Nå foreligger Hollinghursts neste roman, «The Stranger‘s Child» fra 2011, på norsk som «Den fremmedes barn». Det er en tjukk bok på 542 sider i liten font. Handlingen strekker seg fra 1913 til 2008, fordelt på fem scener og en lang rekke personer. Det begynner med at aristokratsønnen Cecil besøker sin skolekamerat George og søsteren Daphnes middelklassehjem. Han og Cecil har et seksuelt forhold, og må stadig snike seg bort for å drive med «ulovlighetene» sine. Samtidig tror lillesøster Daphne at Cecil egentlig er forelsket i henne, en misforståelse forsterket av at hobbypoet Cecil gir henne det som tilsynelatende er et kjærlighetsdikt skrevet til henne, forkledd som en ode til familiens hjem.
Settingen og stemningen er «typisk britisk», gjenkjennelig fra flere hundre TV-serier og tilsvarende romaner. Det er store og uregjerlige hager, resitering av poesi om kvelden, gjennomsyret av en engelsk klassebevissthet som oser gjennom alle detaljer, fra påkledning til uttale, kostvaner og litterære preferanser. Handlingen drives i stor grad framover av dialog, et slags ibsensk grep der hendelser avsløres indirekte, gjennom det som blir sagt om den i ettertid. Død, ekteskap og barnefødsler skjer også utenfor scenen.
I neste scene og hovedkapittel er det gått 13 år, den første verdenskrigen er over, og Cecil er død. Til neste scene går det ytterligere femti år - igjen er selve verdenskrigen hoppet over, selv om også den har innvirkning på det som skjer. Hovedpoenget i romanen er imidlertid kampen om Cecils ettermæle. Han skrev et par dikt, inkludert det fra hans besøk hos George og Daphne, som i samtiden og ettertida ble ikoner på britiskhet, og som gjør at biografer og andre akademikere i tiår etter hans død diskuterer hans ettermæle. Bidragsytere i den diskusjonen er dessuten de mange som en gang elsket ham, kvinner som menn.
Slik blir «Den fremmedes barn» en roman om hvordan et ettermæle konstrueres, rives ned og bygges opp igjen. Den er en elegant skrevet, i korte passasjer lunt morsom roman, som indirekte oppsummerer hovedlinjer i britisk historie. Men for den som ikke elsker langdryge detaljer, stille tablåer der dialogen bølger forsiktig fram og tilbake og den erkebritiske indirektheten dominerer, er den også litt kjedelig.
Det oppleves som så mangt man har lest og ikke minst sett før, om alle Englands hager og gods og falne aristokrati, iblandet det forventede snobberiet og klassegnisningene. På den annen side: Dette er en av de arketypiske sjangre mange virkelig elsker, praktisert også av for eksempel A.S. Byatt. Så «Den fremmedes barn» vil utvilsomt vekke stor begeistring hos mange. Innenfor denne erkebritiske sjangrer er den absolutt et veldig bra bidrag, langt bedre enn alle Kate Morton-ene der ute.
