BOK
Jan Mehlum
«En god sak»
Publicom
«En god sak» begynner egentlig godt, med møtet mellom to kvinner som begge er ofre for økonomisk kriminalitet. Det vil si, økonomiske disposisjoner som ikke ble definert som grove nok til å kvalifisere som kriminelle, selv om noen ble rike på andres bekostning. En av disse kvinnene bestemmer seg for å ta sin egen hevn, «en liten, middelaldrende dame». Vi møter ikke så mange av dem som skruppelløse skurkeskikkelser, hun pirrer nysgjerrigheten, men glir fort ut av fokus. Vi får vite at hun er en beundrer av bøkene til Stieg Larsson, hun har tydeligvis dataferdigheter som minner om Lisbeth Salanders, og vet alt som sine fienders bevegelser. Sammen med sin langt yngre sammensvorne blir hun egentlig hovedpersonen i handlingen, men ikke godt nok beskrevet til at vi godtar at hun blir massemorder. At hun kan det godtar vi på krimfortellingens premisser, at hun ønsker det forstår vi, men at hun gjør det blir likevel ikke overbevisende forklart.
Dette er en sånn kriminalhistorie der vi hele tiden vet hvem som er de skyldige. Spenningen ligger i hvordan de blir avslørt. Advokat Foyn jobber egentlig for å få frikjent et par som er uskyldig mistenkt for det første av drapene. Som vanlig er han alltid et skritt foran det lokale politiet i etterforskningen. Burde de ikke begynne å stole på ham snart? Kapitlene om Foyns arbeid og privatliv, hans bil, hund og elskerinne er som alltid godt skrevet, men de hadde trengt en likevekt i den andre halvparten av historien: Beskrivelsene av tankevirksomheten som fører til denne lokale drapsbølgen i Vestfold.
Handlingen i «En god sak» foregår for det meste sommeren 2011. Et av kapitlene stanser ved 22. juli, der Svend Foyn opplever det store smellet i Oslo sentrum. Når forfatteren først har dradd inn denne dagen svekker den fortellingen videre. For uansett hvor opptatt hans hovedpersoner er av sin egen etterforskning, eller sine egne ugjerninger, er det litt underlig at terrorangrepet forsvinner helt ut av bevisstheten deres. 22. juli lærte oss ellers at den mest dumsindige ondskap er fullt ut tenkelig, men det blir likevel vanskelig å forstå denne romanen. Som kan være Mehlums svakeste om Svend Foyn så langt.
