HISTORIE
Bill Bryson
«Hjemme. En kort historie om de nære ting»
Oversatt av Gunnar Nyquist
Gyldendal Akademisk
Forfatteren har kastet seg over vår privathjemlige historie, og sett nærmere på alt det huslige vi tar for gitt, rom for rom, gjenstand for gjenstand. Ideen til boka kom da han ved en tilfeldighet oppdaget en hemmelig dør på loftet i den gamle engelske presteboligen han bor i. Den ledet ut til en knøttliten avsats, som hadde utsikt over det engelske landsbylandskapet i omegnen. Funnet fikk ham til å undre seg over vårt historiske forhold til hus og hjem.
Bryson er flink til å stille de riktige spørsmålene, til å undre seg over den minste ting og han forteller med brysonsk underfundig humor og formidlingsglede. «Hjemme» er dermed blitt en underholdende, lett tilgjengelig og fascinerende kulturhistorie, spekket med informasjon og aha-opplevelser.
At boka fascinerer skyldes også at mennesket til enhver tid har gjort de merkeligste og fantastiske saker. Det vi kaller utvikling har sitt opphav i at noen - pionerer, genier og raringer, har fått en innskytelse, en genial idé og/eller tatt grusomt feil. De har stått for nyvinninger, gjort livslange systematiske studier og begått dumdristigheter basert på rein uvitenhet. Som da Henry Bessemer i 1857 blåste luft på flytende råjern, noe samtidens metallurger var skråsikre på at ville føre til en voldsom eksplosjon.
I stedet oppdaget Bessemer hardt stål, og mennesket kunne bygge digre skip, bedre jernbaner, bruer og nye storbyer med skyskrapere.
Omtrent samtidig omkom folk i horder i epidemier, fordi kloakk og skitt fløt i bygater og drikkevannskilder. Mannen som påpekte at koleraen i London skyldes møkkete vann ble ikke hørt. Ekspertisen på denne tida mente at sykdommen kom på grunn av uren luft og vond lukt - som det var mye av på 1850-tallet. At en lege i 1861 lanserte boka «Baths and how to take them», sier sitt om samtidens syn på hygiene. Og det skulle ta lang tid før baderommet ble vanlig i huset, forteller Bryson.
Selv på 1950-tallet fikk britiske interiørjournalister ikke lov til å skrive reportasjer om baderom, ettersom de fleste av leserne ikke hadde slik bekvemmelighet hjemme.
Bryson tar for seg hus og hjem via arkitektur, inventar og interiør. Her får vi vite hvorfor møbler heter møbler og når sånn cirka de dukket opp, i en flom av fakta, opphavsmenn, bifigurer, anekdoter, fotnoter og småhistorier. Han går så grundig til verks at bokas undertittel - «En kort historie om de nære ting» er en underdrivelse. Oversikten over bokkildene han har brukt sier sitt, lista er på over 20 sider.
Bryson er skråblikkets mester, men stiller kanskje flere spørsmål enn han har funnet svar. Når han undres over hvordan i all verden urbefolkningen i Latin-Amerika en gang i tida klarte å utvikle poteten fra giftig til spiselig, unngår han å lansere det mest åpenbare svaret - at den muligens ble funnet brukbar som hverdagskost når slaver eller andre tvangsfôrede prøvekaniner sluttet å dø av den.
Brysons bok handler mest om tida fra midten av 1800-tallet, for det var da utviklingen virkelig skjøt fart. Han forlater kjøkkenbenken, trapperom og sengebenk for å male historien bredere. Han tar sideveier som inkluderer nærmere presentasjoner av obskure og historiske skikkelser, og tar for seg sånt som har opptatt samfunnet til forskjellige tider - mattradisjoner, hagetrender, parykken, barndommen, likestilling, mursteinsteknologi, sex og klasseskillet.
Underveis får vi vite at trappa har vært og er den vanligste årsaken til ulykker og dødsfall hjemme. At det tok overraskende mange hundreår før folk fant ut at det var lurt å utstyre hjemmet med en skorstein, hvilket reduserte sånt som trekk, røyk, regn og fugleliv innendørs. Vi får vite hvorfor gaffelen har fire tenner, og at de første telefonene ikke hadde ringelyd. Derfor måtte man fra tid til annen løfte opp røret for å høre om det var noen der.
Boka forteller også at det meste slett ikke var bedre før, spesielt ikke innenfor husets fire vegger.
reidar.spigseth@dagsavisen.no
