ESSAYS

Steinar Opstad

«Himmelretninger»

Kolon Forlag

«Noen mennesker har denne evnen til å brenne seg på lyset som de selv utstråler (…) og jeg vet at om de døde så ville jeg bare felle lyse tårer for dem», skriver Steinar Opstad. «Himmelretninger» er atten essays om/til like mange poeter. Alle modernistiske på hver sine måter. Sammen sirkler essayene inn Opstads litterære preferanser. Boken var dikterens oppdagelsesferd i kryptotradisjonen av de utstøtte; av de ekte poetene, de som hadde eller har en naturlig motstand mot det innlysende. Boken blir et kart for den umulige tradisjonen; der de mest originale dikterne overlapper.

Med «Himmelretninger» er kompasset stilt inn på hjem. Hjem til hva? Neppe hjem til Vestfold og farmen hvor han så med gru at griser ble slaktet. Havet har alltid representert «det fremmende» for ham: «Jeg er ikke noe havmenneske, snarere et innlandsmenneske (…) og like fremmed som for havet er jeg fremmed for språk som gjør krav på universell mening», skriver han. Hjem til poesien og poetene: «Jeg vil hjem til menneskene» er et av diktene som Opstad beskriver som «et dyp enten å drukne og gjenoppstå i» eller bare «å drukne i. For så streng er diktets lov». Hjem til religionen, til himmelen, vil en annen av Opstads litterære forbilder. Bra for ham, kommenterer Opstad lakonisk, og introduserer en mindre konkret form for religiøsitet; den hvor metafysikken gjennomlyser språket. Skal tekst transcendere, må språkarbeidet skje på mikroplan. Tåkeprat gjør ikke sakrale rom av tekst. «Poesien har like mye med dagen og virkeligheten å gjøre som med natten og drømmen», skriver Opstad, og legger til: «Et dikt bør målbære en verdensanskuelse som kan føre til at dikteren risikerer å bli avvist like ofte som omfavnet».

Ytterpunktene på Opstads kompass står ikke lysår fra hverandre. På breddegraden av modernitet, går det fra pønk til metafysikk, fra stummende mørke til «solfylte himler»: Det går fra Hofmo til Forsström, fra Ole Sarvig til Morti Vizki. Som Solstad sier (i Opstad): kristendom står ikke nødvendigvis i motsetning til radikalitet. Opstads utvalgte faller på ulike måter utenfor. Med disse koordinatene sine tegner han opp et rutenett hvor man kan falle trygt. Der er Rolf Jakobsen som gikk feil under krigen, Hofmo stigmatisert som langvarig pasient i psykiatrien, Terkel og en vanskelig seksuell legning. «Men ikke mer uvanlige enn at de kan sammenfattes», skriver Opstad. Når andre kaller verk sjangeroverskridende, kaller Opstad selve betegnelsen sjangeroverskridende som «noe klisjéfylt selvfølgelig».

De var lysår fra samfunnsvarmen. Men ved å publisere essays i aviser og tidsskrifter, gjorde Opstad dem til stjerner. «Himmelretninger» er en samling tilrettelagte versjoner av essays og foredrag. Hvert essay tilegnet en poet. Men hver og en blir satt i samband med minst to andre: Øyvind Berg tegner et bilde med Ellen Einan og Byggmäster. Eldrid Lunden tegner bildet sitt med Jan Erik Vold og Celan. Ole Sarvig tegner bilde med Gunvor Hofmo og Celan. Celan binder stjernebilde til stjernebilde, og lager en tekstutgave av det som skjer på himmelen, hvor stjernebildet Perseus har stjernebildet Medusas hode i hånden, pekende ned mot Cetus. Stjernebilder overlapper hverandre: Karlsvogna er en del av Ursa Majo. Storebjørns hale forlenger Karlsvognas håndtak. Det er også til å holde fast i, og orientere seg fra. Selv om fastheten i bildene er illusjoner: De finnes ikke fra andre synspunkt enn det jordiske. Disse kan folk flest bare forestille seg. Opstad skriver forestillingene ned.

Men har vi bruk for en bok som gjør en stjerne ut av Opstad selv? «Hjemmelekser» av Pedro Carmona-Alvarez er nærliggende å sammenligne med. Også denne er en essaysamling gitt ut på Kolon Forlag, med Bjørn Aagenes som redaktør. Også denne er en poetikk i bokform, utvalg av tredjepersoner og -verk reflekterer forfatteren selv. Der Carmona-Alvarez er tilnærmet grenseløs - hva geografi, sjangrer og tema gjelder, holder Opstad seg til dette nettet av modernistisk orienterte poeter. Som Carmona-Alvarez‘ tekster, er også Opstads skrevet over flere år, og har vært utgitt i mangfoldige kanaler. At det er blitt en så stram og hel bok av «Himmelretninger» gjør den spesiell til essaysamling å være. Å bruke reduserende superlativer er imot Opstads syn på hva som er god litteratur. Likevel vil jeg påstå at «Himmelretninger» er en av samtidas strammeste samlinger av enkeltstående og tidligere utgitte essays. Det er ikke bare godt håndverk, men også gjort med omsorg, kjærlighet, poesi.

«Egentlig vil han at diktene skal tale for seg selv», har Dagsavisen skrevet om Opstad. I «Himmelretninger» er det ikke bare tale diktene driver med: «Hva er en poet? spør Moe-Repstads dikt gang på gang, hvem er jeg som skriver og hvem er jeg når jeg skriver akkurat dette?» Menneskeliggjøringen av diktet var en gang en klisjé. Nå er grepet en etablert del av litteraturessayistens verktøykasse. Opstads møte med annen tekst er varsom. Det er taktilt, som om kropper rørte hverandre, når Opstad tekstliggjør leseropplevelsene sine: «Själv har jag aldrig bott på hotell», skriver Forsström, og Opstad fanger det i nettet sitt, spør om brevskriveren selv er hensunket i egen tristesse. Hun, som har stjernene på hver side av seg: Marilyn på ene siden, Opstad på andre, meg, deg, Dagsavisens andre lesere på de andre sidene. Sammen lager vi et stjernebilde.