ROMAN

Jennifer Egan

«Bølle på døra»

Oversatt av Kyrre Haugen Bakke

Forlaget Oktober

En sjelden gang inntreffer den, følelsen av boblende forventning. Som når du er på vei til en konsert du vet blir bra. «Bølle på døra» («A Visit from the Goon Squad») gir deg den samme følelsen: allerede fra første side aner du at nå, snart!, er du med på noe helt spesielt. Forventningen gjøres ikke mindre ved at Egan allerede har rasket med seg det som finnes av litterære priser i USA, deriblant Pulitzer-prisen, eller at superlativene har haglet over boka som konfetti, og at hun nå har tatt steget inn i litteraturens Walk of Fame. Så innfrir hun forventningene? Ja? Ja!

Rart med det: «Bølle på døra» er egentlig en ganske sær, skakk og rufsete sak; ei bok med høyt tempo og volum, som en rockelåt på full guffe. Vi går fra 70-tallet til 2020 på under 400 sider, dreier innom New York, Afrika, musikkbransje, popkultur og teknologi, fortalt via 13 hovedpersoner, som enten er løselig forbundet eller nært knyttet til hverandre. Blant karakterene finner vi en tidligere punkrocker, nå stjerneprodusent, som strør gullblader over kaffen sin, strever med potensen og frustreres over at musikken som produseres ikke høres ekte ut lenger; hans lettere kleptomane assistent og en smått mislykket eventplanlegger som skreddersyr PR-strategier for diktatorer som ønsker en ny start. Dette er ingen tradisjonell roman, hva er den egentlig? En hybrid? Det er i hvert fall ingen sammenhengende historie som fortelles, likevel henger ting sammen på en snodig måte. Bipersoner gjøres til hovedpersoner og omvendt, de forsvinner og spretter opp igjen senere i boka, uten at det lukter forslitt flettverksroman; snarere blir en glad i karakterene, der de strener av gårde i all sin menneskelige vaklevorenhet. Boka er både lettlest og lag-på-lag. De ulike delene kan leses isolert eller samlet, som et vellykket konseptalbum: låtene (delene) fungerer fint hver for seg - noen trykker på nostalgiknappen mens andre får deg til å smile - men spill hele albumet, og gåsehuden melder seg.

Egan innleder boka med to sitater fra Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid», og hovedpersonen her, eller grunntemaet, det som binder boka sammen, er tida. «Hvordan gikk jeg fra å være rockestjerne til å bli en feit fjomp alle gir faen i», undrer Bosco. Tida er bokas bølle, og alle karakterene kjemper - ubevisst eller bevisst - en kamp mot tida, en kamp de ikke kan vinne. «Vi må sørge for at det alltid er som nå», sier ektemannen til kona si. Noen år seinere tenker han tilbake på dette minnet, på en litt annerledes utgave av henne. Nostalgien hopper paradis over sidene: tida går, vi eldes, verden forandrer seg, enten vi vil eller ei.

«Nostalgi er dødskysset», sier Bennie, som hevder digitaliseringen har ledet oss inn i et «estetisk Holocaust». Egan gir små klyp til den teknologiske utviklingen og endringen i kommunikasjonen vi er inne i (to av karakterene blir så slitne av å snakke sammen at de heller begynner å tekste hverandre). For musikkbransjens del ligger pengene i «pekerne», alle de små barna som ennå ikke kan snakke, men som har lært seg å bruke touchscreen. Egan skriver om en akademiker som forsker på «ordskall» - ordene som bare blir brukt med hermetegn: ekte, demokrati, venn, amerikansk. Aner vi politiske utsagn her? Njaei. Egan er nok politisk bevisst (9/11 brukes for eksempel som tidsreferanse), men boka er mer en satirisk lek med mulige scenarioer enn den er direkte politisk. Kall det gjerne litterære framtidsvisjoner, evt. humoristiske kommentarer til samtida.

Og de treffer oss, med latter og undring, for dette er ei nyskapende bok. Ett av kapitlene er utformet som en PowerPoint-presentasjon; det er dagboka til ei veslevoksen jente, og den kjølige formen mot de barnlige tankene får leseren til å smelte. Også rock ’n’ roll-pauser får rikelig med plass i boka. Musikken kan ta oss tilbake i tid på et lite blunk, og Egan gjør et poeng ut av å beskrive hvor viktig pausen er i musikken. Men også i litteraturen: forfatteren legger deler av dramatikken utenfor selve fortellingen; ofte hopper historier fram og tilbake i tid, i mellomtida har det foregått dramatiske ting uten at vi får svar på akkurat hva - vi kan bare forestille oss det. Språket forandrer seg etter hvem det skrives om. En av karakterene, Lulu, har et kjølig, distansert språk, hun hevder metaforene er brukt opp. Men Egans språk er alt annet enn kjølig: det er «den grøtvarme senga» og dens «skum av myggnetting». Eller: «Hun ristet hånden hans med fuktige, edderkoppaktige fingre». Oversetter Kyrre Haugen Bakke gjør en særdeles god jobb med å fornorske amerikansken hennes uten at det låter corny.

Tida vinner alltid. Likevel prøver Egan å lure seg unna ved å skrive ei bok fullstendig blottet for kronologi. Her kommer alt hulter til bulter, logikken er nysgjerrighet; det er som om Egan skriver på innskytelser, med et lass av overskudd, enten det gjelder et harselerende parodisk kjendisintervju (med fotnoter!) eller en nervepirrende tur til et diktatur. Hun sjonglerer med sjangere og ulike tidslinjer, forteller livshistorier på et par setninger; uanstrengt, fullt av liv. Boka er poetisk, skitten, trist og klok - med en merkelig tiltrekningskraft på leseren. Egan klarer det kunststykket å skrive noe som er fullstendig vanvittig og høyst sannsynlig på en og samme gang. «Bølle på døra» blir stående som en av de mest egenartede, altoppslukende bøkene jeg har lest, en godtepose full av favorittbiter som jeg kommer til å ta fram når jeg trenger noe søtt, salt og syrlig.

kultur@dagsavisen.no

Jennifer Egan gjester Litteraturhuset i morgen i samtale med Linn Ullmann. Les intervju i Dagsavisen i morgen.