NOVELLER

Laila Stien

«33 år/33 noveller»

Tiden

Endelig foreligger en antologi med et utvalg av Laila Stiens beste noveller. På høy tid er konklusjonen hos enhver som har fulgt dette fine forfatterskapet gjennom, nettopp, 33 år. Helt siden nordlendingen Laila Stien debuterte med novellesamlingen «Nyveien» i 1979, en overbevisende og original debut. En forfatter som presist, klokt og treffsikkert hentet fram hverdagene og de tilsynelatende trivielle samtalene rundt middagsbord og kaffebord, utvidet dem og viste fram dybdene og de eksistensielle rommene i de «uskyldige» ordene. Laila Stien skriver om de uglamorøse, om frisøren og hjelpepleieren, om bilmekanikeren, om kvinnefellesskap og om utenforskap. Hun skriver om hverdager med pizza og om ferieturer til Sverige, og om hvor vanskelig det er å være to, og like vanskelig det er å være én. Laila Stien skriver om dette og mye mer, og hun gjør det så fuglelett og muntlig, så humoristisk og nært at man nesten ikke merker at hun fører deg rett inn i et litterært rom som handler om noe ganske annet enn pizza og kaffekos. Kanskje om smertepunktene i livene våre, om hvor vanskelig det er å leve.

En antologi er ikke nødvendigvis en kanonisering, men den er en oppvurdering som gir oppmerksomhet og tyngde til et forfatterskap som fortjener større lyssetting. Forfatteren Bjarte Breiteig har skrevet et analyserende og innsiktsfullt etterord med tittelen «Bakenfor stemmen». Et etterord som klart understreker betydeligheten og kvaliteten i Laila Stiens noveller. Ja, for det er først og fremst novellene som er denne forfatterens sjangervalg. Det er i det stramme, korte formatet hun glitrer. Det er der hun tar ut stilsikkerheten og den helt spesielle sansen og lydhørheten for de små bevegelsene i sinn og tanker, som kan være så avslørende og nesten usynlige.

Bjarte Breiteig har hentet noveller fra til sammen åtte samlinger. Boka åpner med en av Laila Stiens fineste og mest storslåtte noveller, men kanskje også en av de mest utypiske, nemlig «Reisen mot øya», en av fem noveller som er innhentet fra debutboka «Nyveien».

Her er den samiske kulturen selve temavalget. Det handler om en gruppe samer som skal drive reinflokken fra vinterbeitet til sommerbeitet på en øy. For å komme dit må flokken svømme over et sund, og akkurat denne svømmeturen med reinflokken er selve det dramatiske og avgjørende punktet på reisen. Det skal vise seg å bli mer dramatikk enn reineierne kunne forestille seg. Det er et driv og en foruroligende atmosfære i denne novellen som umiddelbart griper fatt i leseren. I tillegg har den et større samfunnsmessig perspektiv enn det man finner i de fleste av Laila Stiens noveller. Etter å ha lest denne korte og stramme og uutholdelig spennende beretningen må man spørre seg hvorfor Laila Stien ikke har skrevet mer i samme sjanger. I alle fall viser «Reisen mot øya» at Laila Stien også behersker temaer langt utenfor «intimsfæren». Men det er altså innenfor rammene av sistnevnte hun har valgt å utfolde seg. Og det gjør hun med bravur.

Det er nesten alltid en insisterende stemme som griper fatt i deg i Laila Stiens noveller. Den kan ha en slik åpning: «Det er ikke mi skyld. Det sier i hvert fall faren min». Slik lyder de to første linjene i novellen «Det årn seg» fra samlingen «I det fri» som kom i 1994. I «Markblomster» fra boka «Gjennom glass» fra 1999, lyder det slik: «Best at det gikk som det gikk. Det var til velsignelse for alle». Det muntlige, tilsynelatende uskyldige og trivielle får plass. Det som ofte skjuler noe ganske annet, en tragedie som i det siste tilfelle. Ikke alltid går det helt tydelig fram hva slags tragedie.

Likevel ligger det alltid noe og dirrer i tekstene til Laila Stien.

Det hender ikke så mye, ingen voldsomme vendepunkter, bare noen ørsmå bevegelser, ja, nettopp, noe bagatellmessig inntreffer. Men likevel noe ødeleggende for selvtilliten eller selvfølelsen eller livsgleden for den det gjelder. Som for kvinnen i novellen «Etter kaffen». Hun som tydelig er havnet i et ekteskap i et annet sosialt sjikt enn hun kommer fra. Og som viser sin usikkerhet i små, avslørende gester. Det er mye humor i Laila Stiens tekster, mye røff overlevelseshumor, særlig hos kvinnene. Og selv om hun skriver mye og fint om kvinnefellesskap betyr ikke det at hun ikke har et skarpt blikk også for de negative sidene, for sjalusi og smålighet og manglende raushet, og for det kontrollerende blikket som er til stede i så mange, små, tette samfunn.

Samlingen avrundes med novellen «Dun», som er bærer av noen av de fineste kvalitetene i Laila Stiens forfatterskap. I motsetning til åpningsnovellen «Reisen mot øya», er «Dun» en typisk Stien-novelle i den forstand at den handler om forholdet mellom en mann og en kvinne.

I dette tilfelle bærer de begge på en stor sorg, de har mistet et barn. Men som typisk er for Laila Stien ligger denne tragedien bare som en mørk skygge i teksten. Noe forferdelig er skjedd, og to mennesker prøver å leve med hverandre, men klarer ikke å hjelpe hverandre. Hjelpeløsheten hos dem begge blir bare antydet, men er likevel tydelig og sterkt nærværende.

Et gjensyn med Laila Stiens noveller byr på store lesegleder. Dette er litteratur som lever i kraft av nærkontakt med mennesker, på godt og vondt. Laila Stien har sett dem og avslørt dem, nådeløst, og ofte med ømhet.

Det må også tilføyes at Bjarte Breiteigs kloke etterord om forfatterskapet gir en stor tilleggskvalitet til «33 år/33 noveller».