ROMAN

Hans Keilson

«Komedie i moll»

Oversatt av Sverre Dahl

Forlaget Press

I 2007 kommer oversetteren Damion Searls over en utgave av tyske Hans Keilsons fortelling «Komedie i moll» i en salgskasse utenfor en bokhandel i Østerrike. Han leser den korte romanen som ikke hadde blitt trykket siden 1947, og starter en kampanje for å få den nyutgitt og oversatt til engelsk. Denne historien er påfallende lik et annet fantastisk litterært funn, nemlig Susan Sontags oppdagelse av romanen «En Sommer i Baden Baden» i 2001. I en kasse utenfor en bokhandel i London finner Sontag romanen, som hun selv beskrev som en tapt klassiker, av den hviterussiske legen Leonid Tsypkin. Både Tsypkin og Keilson var jøder som skrev sine romaner under et totalitært regime med sterke antisemittiske strømninger, og begge har blitt trukket fram som forfattere av gjemte og glemte mesterstykker. Men i motsetning til Tsypkin som døde i 1982, opplevde psykoanalytikeren Hans Keilson i 2010, i en alder av 100 år, å få anerkjennelse for sitt forfatterskap før han døde.

I 1936 flyktet Hans Keilson sammen med sin kone til Nederland fra Tyskland. Her måtte de gå i dekning i hvert sitt hus. «Komedie i moll» som har noen utilslørte biografiske trekk, er dedikert til ekteparet Leo og Suus Rientsma som skjulte Keilson i Delft.

I «Komedie i moll» møter vi jøden Nico som skjuler seg hos det unge paret Wim og Marie på landsbygda i Nederland. Dette er ikke en historie om den store krigen og dens redsler, men en liten hverdagslig fortelling om kompliserte menneskelige følelser og erfaringer. Over taket dundrer krigsflyene og blendingsgardinene er for, men på spill står de skjevfordelte rollene og maktbalansen som oppstår mellom den som gir hjelp til et annet menneske i nød og den som må ta imot hjelpen. Kortromanen framstår som et fortettet kammerspill, hvor huset til det unge paret er kulissene for dramaet. Som tittelen indikerer, er det i samspillet mellom det lette og tunge at et overbevisende drama kan utspille seg.

Ubesværet og elegant pendler Keilson mellom de tre karakterene og lar de få komme til orde med sine følelser og tanker. Dette blander han med sømløse hopp i tid, slik at vi beveger oss fram og tilbake, mellom tida før Nico kom i hus, tiden etter at han er død, da han gjemte seg på det lille værelset og den siste fryktelige perioden han er syk. Denne imponerende konsentrerte og glidende formen gjør at alle setningene oppleves som om de er en del av fortellingens maskineri, som ikke kan erstattes eller tas ut.

Historien løfter hele tida fram en blanding av hverdagslige og skambelagte følelser som rører seg i alle mennesker. Da Nico er i ferd med å bli alvorlig syk blir Marie fryktelig bekymret, samtidig kjenner hun et stikk av skuffelse over at han skal dø fra dem på denne helt vanlige måten. Hun har sett for seg hvordan de tre skal vandre ut av huset arm i arm, og på et vis ta del i triumfen over at krigen er over. Maries ønske om å smykke seg med sin gode gjerning sidestilles med Nicos til tider blussende hat mot det bedrestilte unge paret som kan gå fritt omkring, arbeide, møte mennesker og kjøpe nydelige kinesiske vaser. Denne blandingen mellom det dramatiske og dagligdagse skaper en helt særegen nerve og gjør krigens erfaringer allmenngyldig. Krigen rykkes nær, helt blottet for klisjeer og viser at det er en situasjon som setter det menneskelige under press.

I auraen som hviler over slike gjenoppdagede verker er det et skinn av forventning om at dette skal være gullet blant gråsteinene. Det kan være utfordrende for leseren å ikke bli blendet av en slik mystikk. Men slik som Tsypkins «En sommer i Baden Baden», viser også «Komedie i Moll» seg å være ekte vare. Det er helt fantastisk at Keilsons lille, store roman er reddet ut av salgskassen og børstet støv av, slik at lesere i dag kan få være med på å oppdage et kunststykke av en roman som mesterlig iscenesetter krigens erfaringer. Tenk at Keilson skulle få oppleve det, 63 år etter den første utgivelsen.

kultur@dagsavisen.no