ROMAN
Kirsten Hammann
«Se på meg»
Oversatt av Trude Marstein
Gyldendal Norsk Forlag
Kirsten Hammann er, sammen med Helle Helle og Naja Marie Aidt, i en egen litterær liga i Danmark. Fellestrekket er at de er i samme generasjon og skriver hyperrealistisk om det dagligdagse livet. Men mens Helle og Aidt på hver sin måte skaper et foruroligende univers der det realistiske får et anstrøk av uhygge, er Hammanns romaner kjent for sin ekstreme letthet.
Hammann har i romanene «Bannister» (1997), «Fra Smørhullet» (2004) som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og «En dråpe i havet» (2008) arbeidet med sjangre, konvensjoner, humor og ironi. Interessant nok strekker «Se på meg» leken enda lenger ved at forlaget har valgt en forside som ser ut som en hvilken som helst chick lit, og resultatet er at enkelte bokhandlere har plassert boka i disse hyllene. Og det er nettopp Hammanns fingerspitzgefühl med denne sjangeren og det banale ved livet som gjør «Se på meg» til en svett fryd å lese.
Julie er i midten av trettiårene og jobber i et reisebyrå. Hennes forlovede, Casper, har uten forvarsel reist til Goa for å tenke over forholdet. Hun sitter igjen med en svær leilighet midt i København, knust hjerte og et stort ønske om å få barn. Da hun bestemmer seg for å leie ut deler av leiligheten, flytter forfatteren Sune inn. Han har sagt opp jobben på bensinstasjonen og solgt leiligheten sin for å endelig skrive den store romanen. Uten blygsel og filter får vi direkte tilgang til Julies og Sunes tanker, følelser og selvforståelse, noe som innebærer en total nærhet til karakterene. Resultatet av denne hyperrealismen er at ingenting forskjønnes eller opphøyes, tvert imot blir alle følelser og erfaringer ironisk trivielle. Ubehagelig og komisk nok kjenner en seg igjen i nesten hver setning. Det alle opplever som dramatisk og unikt i ens eget liv, blir her trist og platt. Særlig ubehagelig er det å være vitne til mekanismene i selvbedraget som Julie og Sune luller seg inn i. Julie tror fullt og fast på at Casper skal komme hjem til henne, klar for å flytte på landet og stifte familie, mens Sune alltid finner et påskudd for å ikke sette seg ned og skrive, som å gå på toalettet for å onanere.
«Se på meg» er både lett og tung på samme tid. Dette understrekes av Trude Marsteins gode oversettelse. Det tilsynelatende dagligdagse språket er formidlet med en imponerende selvfølgelighet. Med en uhyre direkte form suser en gjennom sidene. Samtidig oppstår det en ambivalens til det nære og gjenkjennelige. Det er en underholdende lek som gir svette hender. Idet Julie faller ned en trapp og knuser kneet sitt og blir totalt avhengig av hjelp fra Sune i leiligheten, oppstår det et skifte i romanen. Samspillet, begjæret og deres agenda overfor hverandre skrus til, og et relasjonelt spill tar form. Romanen balanserer mer og mer på kanten av det leseren aksepterer. Bokas motor er tankene til Julie og Sune, og sakte, men sikkert går det en bevegelse fra det normale og trivielle i disse tankerekkene mot det grenseoverskridende. Hammann går fra å leke med chick lit-sjangeren til å fortelle en historie hvor klisjeene om Julie som ønsker mann og barn, og Sune som skal skrive den store romanen og bare ha litt sex iblant, har blitt rigide tvangstrøyer. «Se på meg» leker svært vellykket med leserens forventninger. Kvalitetsstempelet er ironisk nok at en er utrolig lettet når leken er over og romanen endelig tar slutt.
