ROMAN

Monica Ali

«Historien som aldri ble fortalt»

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Aschehoug

Å starte på nytt. Slette alle spor og bli en annen. En fristende tanke? Sett at den som forsvinner er en prinsesse: verdens mest fotograferte kvinne, moteikon, rollemodell, elsket av folket. I fjor sommer ville prinsesse Diana ha fylt 50 år. Men hva om prinsessen ikke forulykket i Alma-tunnelen i Paris, hva om hun lever videre i en småby i USA?

Ideen er genial: Monica Alis prinsesse stuper ut fra kjærestens yacht og legger på svøm, vekk fra livet sitt; en nøye regissert drukningsulykke. Mens resten av verden tror hun har blitt spist av hai eller forsvunnet i dypet, er hun i gang med å skape seg en ny identitet. Spol ti år fram, og hun lever som Lydia, i lille Kensington (!), midt i USA. Hun jobber på kennel, har en kjæreste og noen få venninner, men ingen får vite noe særlig om fortida hennes. Boka vekker en uro hos leseren: vi er aldri helt sikre på hva som er fakta og hva som er fiksjon, og blir dermed sittende konstant på hugget. Navnet Diana forblir uskrevet, men det er ingen tvil om at vi har med Prinsessen av Wales å gjøre. Det er heller ingen tvil om hvor forfatterens sympati ligger. Monica Ali leverer et raust portrett av en prinsesse på randen, og skriver med et lass av omtanke for sin karakter: en skadeskutt kvinne som så gjerne vil bli elsket. Alis prinsesse får livet brettet ut i sladrebladene, spaltemillimeter for spaltemillimeter. Hun er «en menneskelig håndgranat hevet rett inn i hjertet av kongefamilien.» Og hun etterlater et krater av skandaler: affærer med gifte menn, angrep på fotografer, panikkoppførsel, selvskading og bulimi; lista over hva en prinsesse ikke skal gjøre er lang.

Det er mange kvinner der ute som blir jaktet på og som har behov for å gå under jorda. Er det mulig å skape seg en ny identitet? Ja, men det koster. Hvilken mor kan forlate sine barn? Gjennom dagboknotater fra mannen som hjelper henne med å bringe «den lille planen» ut i live - hennes tidligere privatsekretær Lawrence - lærer vi at prinsessen levde i en konstant krisetilstand, overbevist om at «de» (kongehuset) var ute etter å rydde henne av veien. Det går så langt at Lawrence begynner å frykte for forstanden hennes, og blir enig om å hjelpe henne med forsvinningsnummeret. Men fortvilelsen over det hun har gjort, smerten over at hun aldri kan reise tilbake til sønnene sine, blir værende hos henne. Avsnittet hvor hun kikker på bildene fra sin egen begravelse, av sønnene ved kista, får det til å krible i tårekanalene. Når Lawrence dør av hjernesvulst, er hun helt alene i verden - ingen vet om den store hemmeligheten hun bærer på. Helt til paparazzifotografen Grabowski dukker opp i Kensington. Lydia har gjennomgått en transformasjon: overklassestemmen er forandret, det korte lyse håret, har blitt langt og mørkt, nesa er fikset på, leppene fylt med kollagen. Men øynene er de samme: blått blikk. Og det er dette blikket Grabowski blir oppmerksom på når han fanger henne i linsa. Kroppen ble aldri funnet. Kan det virkelig være…?

Ved å hoppe fram og tilbake - fra Lydias liv i Amerika, via flashbacks fra Lawrences dagbøker og til Grabowskis detektivarbeid - bygger spenningen seg opp som en thriller: vi blar ivrig videre, mens vi heier på Lydia og håper noe fælt vil skje med Grabowski. Men selv om fortellingen er fengslende, virker den også latterlig konstruert. Av alle byer i Amerika, hvorfor kjører Grabowski inn i Kensington? Plottet blir i tynneste laget, og ødelegger for bokas troverdighet. Kari og Kjell Risviks hakkete oversettelse får oss heller ikke på riktig spor. De forslitte orda og uttrykkene som velges - «i neste nå», «milde måne!» og «lumpent» - får Ali til å høres ut som en snerpete Frognerfrue i 70-åra.

Helt siden debutromanen «Brick Lane» i 2003 har Monica Ali vært en leserfavoritt. Personlig skjønner jeg meg ikke helt på all kritikerrosen: hun er en solid forfatter, men språket har en hardhet over seg, som holder leseren på armlengdes avstand. Så også med «Historien som aldri ble fortalt». For selv om Ali har alle ingredienser som skal til for å kreere en superoriginal og smakfull fortelling, lar jeg meg ikke helt rive med. Språkkrydderet mangler. Ali sier bare akkurat det som må sies, her er ingen litterære krumspring. Enkelte ganger glir det nøytrale, kjølige språket over i det kjedsommelige; blir til et langt handlingsreferat, hvor de samme setningskonstruksjonene går igjen. Vi forstår Lydias fortvilelse, likevel kommer vi aldri skikkelig under huden på henne. Akkurat som Lydias venninner eller som prinsessens paparazzifotografer betrakter vi henne fra avstand, gjennom linsa: vi forblir kikkere.

kultur@dagsavisen.no