Ungdomsbok
Mikael Niemi
«Bomb dem!»
Oversatt fra svensk av Erik Johannes Krogstad
Cappelen Damm
Han er seksten år og sint. På de fleste. På voksne uten peiling, damer som ikke vil ha ham, lærere som ikke forstår, egentlig hele samfunnet. Ikke minst er han sint på sine jevnaldrende, på skolen:
«Klassen min består av halvparten drittsekker og resten idioter. Drittsekkene skal bli advokater eller leger for å tjene grove penger og ha feite titler å blafre med på visittkortet. Det kan aldri gå på dunken med en drittsekk.
Idiotene er pussig nok smartere enn drittsekkene. Men idiotene vet at reglene er imot dem, at drittsekkene kommer til å vinne samme hvor mye alle andre pugger. Men de synes det er ok. Det er derfor de er idioter.
En drittsekk kan jeg aldri bli fordi jeg er fattig, men å bli idiot hadde vært det enkleste i verden. Slutte å kjempe, slutte å brenne. Men jeg vil ikke fortsette å være et hudløst null. De får heller hate meg!»
Strategien er klar. Etter å ha blitt rått avvist av ei jente det øyeblikket han proklamerte sin kjærlighet til henne, og dermed «dødd» for første gang, gjenfødes «Bomb dem!»s navnløse jeg-forteller som poet. Han skriver dikt. «Språket er min pistol». Diktene er like sinte og eksplosive som han selv føler seg, og kan leses som oppfordring til aktiv voldsbruk. Det er en original strategi. Parallelt med diktningen har jeg-fortelleren dessuten bestemt seg for å eksperimentere med andre normer, og går for eksempel på skolen ikledd et grusomt stygt vaskeforkle. Han lykkes i det han ønsker - å bli synlig.
Han vekker dessuten interessen til en av sine medelever, Pålle. Der jeg-fortelleren tross anonymiteten har en rimelig okei oppvekst som eneste sønn av en alenemor, har Pålle det virkelig kjipt, med foreldre som ikke fungerer, og en tilværelse som offer for voldelig mobbing. Tause og tilsynelatende litt tafatte Pålle drømmer også om bomber, og om vold. Men hans drømmer er av det mer konkrete slaget.
«Sterk historie, inspirert av de finske skolemassakrene. Brennende aktuell etter vår egen tragiske 22. juli, 2011» skriver forlaget på smussomslaget. Det stemmer kanskje, men «Bomb dem!» kan like gjerne kalles en klassisk oppvekstroman, med typisk tenåringsproblematikk sentralt i temaregisteret. Jeg-personens usikkerhet, sinne, og ensomhet er fint formidlet i skarpt språk. Han føler seg vekselvis som en komplett taper, og vekselvis som verdens største, mest misforståtte geni. Etter som historien vokser fram, tør Mikael Niemi å la leseren dikte med selv, i en stadig større nervøs redsel for at dette kan komme til å gå riktig galt. Det fungerer veldig bra, og øker dramatikken betraktelig. På den ene siden sympatiserer man jo med jeg-fortelleren. Men tenk om han blir en terrorist?
Problemene med boka er at noen av figurene er litt for underutviklet, og at årsakskjeden «vanskelig oppvekst er lik voldelig særing» blir litt overforenklet. Mye av dette skyldes selvsagt at alt filtreres gjennom den selvsentrerte unge fortelleren, men likevel. Noen av personene her er meget enkle skisser. Men språklig og dramaturgisk er dette en god bok, vel verdt noen timer. Den typisk niemiske humoren og fandenivoldskheten trekker også opp, sammen med temaet. Det er ingen bok som egentlig forklarer hvordan terrorister faktisk tenker, eller som gir endelig svar på hvorfor noen tyr til vold, men den vekker tanker rundt hvordan og hvorfor.
ger.elin.sandve@dagsavisen.no
Svart humor og blodig alvor i Mikael Niemis ungdomsbok, en bok som tangerer både skolemassakrer og 22. juli-problematikk.
«På den ene siden sympatiserer man med jeg-fortelleren. Men tenk om han blir en terrorist?»
