ROMAN
Terje Holtet Larsen
«Dilettanten»
Oktober
Det begynner i det stille: Forfatteren bak boka «Home is where you die, sier Mr. Saunders» inviteres til herreklubben The Dandy Dilettantes, hvor han blir oppmerksom på en smokingkledd herre. Etter å ha kastet noen blikk på ham bestemmer han seg for at dette er en mann som eksisterer «kun på overflaten av seg selv.» Forfatteren gir tidlig uttrykk for en lengsel etter en annen tilhørighet enn hans egen. Så hva med å dikte den opp? Svaret: Oskar Muri jr., den smokingkledde herren. Forestillingen om livet til et overflødig menneske kan begynne.
«Jeg visste ikke at denne ensomheten kunne være så fordømt utmattende, nærværende hvert sekund på døgnet som en toneløs klang, en klump av lyd midt imellom tinningene, og jeg visste ikke at det var så umulig å unnslippe den.» Dette er en av mange kjølige betraktninger Oskar lirer av seg mens han tenker tilbake på oppveksten sin, først hos foreldrene på Slemdal, seinere hos tanta på Frogner (et forhold som innebærer kroppsskrubbing og bodylotioninnsmøring). Oskar kommer fra et møblert hjem, ja visst, men her er ingen varme å spore. Dette er scener fra en tapt barndom, Oskar beskriver den som mislykket. Med et nøkternt språk berettes det om de mest uhyrlige ting. Ingen godnatthistorier blir fortalt, han lærer seg aldri å stå på ski, tannpussen er det dårlig med, det samme er kroppsvask, han blir kjapt et mobbeoffer, selv forklarer han det med sin «stadig tiltakende fleskethet». Dette er barnemishandling av psycho-sorten, foreldrene bryr seg rett og slett ikke. Bakgrunnen? Med et lite puff dytter Oskar lillebror, familiens foretrukne gullgutt, ut av vinduet mens gutten strekker seg mot noen ballonger. Det blir skjebnesvangert. Til tross for at han aldri innrømmer hva han gjorde - det kunne ha vært en ulykke - straffes han livet igjennom. Mens faren nærmest fornekter Oskar eksistens (later som ingenting i påvente av at han skal forsvinne av seg selv), går mora inn i en livslang - og hysterisk - depresjon, og glemmer sønnen. En nummenhet legger seg over hovedpersonen, vi tror han skal bryte sammen, men det skjer aldri, selv ikke i det årlige posthume bursdagsfeiringene av lillebroren (Oskar feires aldri). «Vi kunne selvfølgelig ha fått deg fotografert med en hette over hodet», er farens tørre kommentar til hvorfor det aldri ble tatt noen familiebilder.
«Dilettanten» har en suggererende effekt på leseren; fra en trekkes inn i Oskar Muri jr.’s univers, vil en nødig ut igjen, til tross for at dette universet er, som Oskar selv ville ha sagt: helt jævlig. Holtet Larsen byr på en familiehistorie bestående av økonomisk ruin, utroskap og selvmord: Noen ganger nitrist, oftest tvers igjennom provoserende, men også latterlig underholdende. Likevel er dette ingen bok du pakker ned i strandbagen; den krever mye av leseren, både at du kommer deg igjennom den første kneika, mens du lurer på hva i all verden dette er for noe, og at du aksepterer Oskar - han er ingen likandes type; en brodermorder, en passiv dagdriver, som aldri tar et skikkelig oppgjør med foreldrene. I tillegg er boka teksttung og formell i vendingen, full av krumspring; Holtet Larsen tar seg gjerne en 10 siders digresjon før han er tilbake på rett spor. Språket er distansert, gammelmannsaktig - sånn en snakket på 50-tallet. Det eneste som får meg til å huske at vi er i nåtida, er BI-studenten med kommentaren «fett anlegg». Likevel er det i det språklige at boka skiller seg ut. Holtet Larsen en forfatter du kan stole på, det er bare å lene seg tilbake og nyte betraktninger av typen: «det (…) er sånn man blir av å hjelpe sin far med å dumpe trillebårlass med selvdøde grisunger i fjæra.» Eller: «Det var en dialekt som luktet fiskeslim lang vei». Over dette drysser han ord som «etonsnippfinta», «dikkedarer», «subtil stikkpille». Humoren er av den svarte, absurde sorten, som gjør det lettere å holde ut med alt det vonde. Det er noe nærmest sadistisk over det hele, understreket av det nøytrale riksmålet: en morbid versjon av Johan Borgens «Lillelord».
Foreldrene virker forbløffet over å ha Oskar i huset, og gjør sitt ytterste for at han skal forstå det. Også leseren forbløffes: over hvor mye kraft og gørr som kan ligge i en fortelling; over hvordan forfatteren lykkes i å dra oss inn i en verden vi helst skulle ha vært foruten - og holde oss der. «Dilettanten» er ei sånn bok som titt og ofte får meg til å gripe etter blyanten og fylle sidene med understrekninger. Romanen er også en forlengelse av Holtet Larsens selvbiografiske og særegne prosa, og vekker en iver etter å lese alt jeg ennå ikke har fått lest av denne mannen. I løpet av 400 sider skriver han fram et liv og en speilvendt skjebne så tragisk, så fascinerende - og sammen med den finurlige slutten, har «Dilettanten» fått meg til å bryte ut i spontan humring og plutselige grøss, dager derpå.
kultur@dagsavisen.no
