Roman
Hadde Norge vært USA ville Tina Åmodts forfriskende debutroman «Det blir aldri lyst her» blitt plassert i hylla for «gay fiction», uten å anmeldes i «vanlige» aviser, og uten at spesielt mange utenfor homomiljøet fikk med seg at den ble gitt ut. Jammen flaks vi ikke er over there! Åmodt har nemlig skrevet en bok mange vil ha glede - og ubehag - av å lese, helt uavhengig av legning.
«Det blir aldri lyst her» handler om et lesbisk forhold. Ikke bare sånn i forbifarten, ved at de to hovedpersonene tilfeldigvis er kvinner som liker best andre kvinner. I denne romanen er homofilien, eller mer spesifikt dette å være lesbisk, et eksplisitt uttalt tema. Det handler om å komme ut av skapet, og så orientere seg i lesbemiljøets standardgalleri av forventede lesbetyper med tilhørende utseende. Om utfrysing og fordømmelse, om folkesnakk, folks fordommer eller forsøksvise aksept. Om sex mellom to kropper som på ett plan er like, og et annet slett ikke like i det hele tatt.
Om annerledeshet. Svært mye om annerledeshet.
Absolutt interessant, skrevet med erfaringens tydelige tyngde. Temaet er definitivt ikke uttømt i norsk litteratur. Det er innsiktsgivende, om enn ganske deprimerende, å lese det som oppleves som en realistisk skildring av hvordan unge kvinner fremdeles, langt utpå 2000-tallet, risikerer å bli fryst ut og «glemt» av sin egen familie fordi de ikke går for standardpakka mor-far-barn-barnebarn. Dessuten interessant å lese om forventningene innad i det som virker som et ganske lite miljø: «Du er så pen. Vi er flere som har sett deg, først trodde vi du var en tease. Jeg øver meg på å være lesbisk, sa jeg, jeg manner meg opp til å komme ut. Og likevel har du ikke klippet av deg håret i prosessen, sa Eli, imponerende».
Men det spørs om utforskningen av den lesbiske erfaringen - eller i hvert fall to mulige lesbiske erfaringer - hadde vært nok til å bære hele romanen alene. Heldigvis har «Det blir aldri ...» flere temaer å by på i tillegg, flere bilder å vise fram. Romanen følger Eli og Sara, som flytter til et lite, halvgammelt hus i ei lita bygd langs finnmarkskysten midt i mørkeste mørketida. Huset var Elis onkel, som er død. Det er skittent og slitt, med rå kjeller og en ørn i fryseboksen, og en kanskje noe ubehagelig einstøing av en bikkjeglad nabo. Eli skal jobbe som fisker, Sara er fotograf og skal være hjemme og ta bilder mens Eli er ute i skøyta.
Det blir fort mørkt. Egentlig aldri lyst, jevnfør romanens tittel. Ute i den helt konkrete finnmarkskulda, så klart, men også mellom de to kjærestene. De har begge heftig bagasje med seg inn i forholdet. Eli er oppvokst i alkoholisert fattigdom, men drikker likevel for mye selv, og betaler morens gjeld. Selv om hun må bruke Saras penger på det. Sara er oppvokst i sjelelig kulde, og er nå nesten uten nettverk. Begge har vonde kjærlighetsforhold bak seg, Eli til en ukrainsk dame hun var gift med og fremdeles bærer ringen fra, Sara har vært sammen med Ann, en sjalu og manipulativ dame.
I hvert fall sånn Sara ser henne. Sara er bokas forteller, men det er uklart hvor klart hun faktisk ser verden. Mye er innhyllet i mørke og fortielse, også mellom kjærestene. De veksler på hvem som kan være grusomst med hverandre, verbalt og fysisk. Tøyer grenser, forgriper seg, angrer og famler mot hverandre igjen. Romanen utforsker kjærlighet og fortielse, makt og maktovergrep. Er det kanskje sånn at den man elsker, tukter man?
Det handler om kommunikasjon, og om kropp. Om verdien av manuelt arbeid, og behovet om å uttrykke seg gjennom kunst. Alt i et tilsynelatende enkelt, men svært presist språk, ispedd øyeåpnende språkblomster her og der. «Det blir aldri lyst her» er en tidvis ubehagelig leseopplevelse.
Men ikke fordi boka er dårlig. Tvert imot.