Kultur

Bevegende om flyktninger og kulturkollisjoner

En film om flyktninger fra folkemord i oppkjøringen til Oscar-løpet, og med Reese Witherspoon i rollen som den gode hjelperen, kan lett kalle på kynismen hos filmanmeldere.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«The Good Lie»

Regi: Philippe Falardeau

USA, 2014

Men i «The Good Lie» er det lite å frykte. Filmen unngår å bli enda en historie om hvordan underprivilegerte svarte hjelpes frem av en idealistisk og ressurssterk, hvit kvinne. Det gjør «The Good Lie» både ved at filmen har en gjennomgående nøktern tone, ved den underfundige humoren etter hvert som kulturkollisjoner hoper seg opp, men også ved at Reese Witherspoon strengt tatt ikke spiller hovedrollen. Hennes historie får aldri lov til å bli den viktigste i filmen.

For dette er historien om «de fortapte guttene» fra folkemordet i Sudan i 1983. Etter en strabasiøs flukt gjennom ørkenen og deretter en årelang tilværelse i flyktningleir, får noen utvalgte flyktninger opphold i USA. Folkemordet og den dramatiske flukten er opptakten. Deretter flytter handlingen seg til Kansas City og en tilværelse den kulturforskjeller og medbrakte traumer aldri får dominere over følelsen av at det er en grunn til at de har overlevd krigen og da skal de også finne sin plass i den nye tilværelsen.

Reese Witherspoon spiller den rekrutteringsansvarlige som skal skaffe sudanerne arbeid i USA. I utgangspunktet et par dagers jobb. Hun har ikke et hjelpearbeider-perspektiv fra starten av, og det er litt av grunnen til at hun ikke får den helteglorien slike karakterer ofte får på film. Witherspoon spiller i stedet Carrie som en forfriskende, hverdagslig og jordnær karakter, nærmest ribbet for glamour. Samt med en moderne livsstil som krasjer en smule med ungdommenes erfaring fra stammesamfunn, uten at det aspektet noen gang blir corny.

Ungdommens tilpasning får naturlig nok flere skudd for baugen, og det kreves mer engasjement fra rekrutteringsbyrået, et engasjement som etter hvert faller naturlig for Carrie. Flyktningene har vært nødt til å drikke sitt eget piss for å overleve flukten i ørkenen, og makter ikke å være de som skal kaste den datostemplede maten i supermarked-jobben de havner i. Etter hvert skal de også oppleve å havne i en byråkratisk skjærsild i det Sudan befinner på den amerikanske terrorlisten etter 11. september.

Alt fortelles i en nøktern, litt «uamerikansk» stil (regissøren er fransk-canadier). Det redder «The Good Lie» fra de fleste sentimentale feller, selv om det settes et visst press på tårekanalene mot slutten av filmen. Likevel oppleves denne filmen som en god måte å bli beveget på, selv om den er ganske tradisjonell i formen.