BIOGRAFI
Jens Andersen
«Denne dag, et liv»
Dansk Gyldendal
«Denne dag, et liv» som kommer ut denne høsten i Danmark gir et overraskende mangefasettert bilde av den ikoniske forfatteren.
Uten å underkjenne Margareta Strømstedts biografi fra 1977, som kom i en revidert og utvidet utgave i 1997, kan det fastlås at Jens Andersen ikke bare anlegger et annet perspektiv på livsbeskrivelsen, men også utvider og utdyper forståelsen av Astrid Lindgren som person og forfatter. Biografien er preget av respekt og sympati, uten at forfatteren noen gang blir nesegrus beundrende. En forsiktig kritikk er også nennsomt ivaretatt, idet Jens Andersen antyder at Astrid Lindgren i sine velmaktsdager ikke bare ga ut sine egne bøker hos Raben og Sjøgren, men også satt som en mektig redaktør i samme forlag, for andres litterære arbeider. Altså en dame med flere hatter. Men Jens Andersen kan likevel ikke finne det minste fnugg av bevis for at Astrid Lindgren noen gang misbrukte denne mektige posisjonenen i svensk barnelitteratur.
Jens Andersen har kunnet lene seg på et stort brevmateriale, på Astrid Lindgrens dagbøker, og på et tett samarbeid med datteren Karin Nyman. Til sammen har dette gitt Jens Andersen et uvurderlig materiale og et unikt utgangspunkt for biografen. Det er brevmateriale i dette verket som aldri tidligere er kjent av offentligheten. Blant annet at Astrid Lindgren i mange år hadde en brevvenninne i Berlin, Louise Hartung. En venninne som åpent tilsto at hun var lesbisk og forelsket i Lindgren, og mente at de to burde flytte sammen. En tilnærmelse barnebokforfatteren avviste i klare ordelag, og brevvennskapet besto til tross for disse «problemene» helt til Louise Hartungs død.
Det er mulig at en biografi om Astrid Lindgren også har tjent på å ha en dansk forfatter, med en naturig avstand til hele Sveriges mormor og eventyrforteller.
Nå er ikke et overveldende bakgrunnsmateriale noen garanti for en lesverdig, velskrevet biografi.
Men det er lett å fastslå at «Denne dag, et liv» utmerker seg nettopp som velartikulert og tidvis direkte spennende. Den byr på mange overraskende nye blikk på Astrid Lindgren, og klarer på en overbevisende måte å trekke klare linjer mellom hennes egne livserfaringer og de verdier og opplevelser som manifesterer seg i hennes mange oppdiktede figurer.
Jens Andersen viser en Astrid Lindgren som hadde mange mørke stunder, som slet med ensomhetsfølelse og nedstemthet. Ifølge hennes biograf hadde hun en eksistensiell grunnopplevelse av livet som noe flyktig og ustabilt og til tider meningsløst. Derfor gjaldt det å bruke livet mens man hadde det.
Hun var bare 45 år gammel da hun mistet sin ektemann, og levde resten av livet alene. Paradoksalt nok priser hun også ensomhetens velsignelser, særlig i berømmelsens år når alle ville ha en flik av forfatteren, og den daglige brevbunken til Dalagatan i Stockholm bare ble tykkere og tykkere.
Jens Andersen har valgt seg den unge, livsglade og begavede Astrid Ericsson som selve inngangen til biografien. Han nevner naturligvis oppveksten på Näs utenfor Vimmerby, det idylliske barndomslivet hos foreldene Hanna og Samuel August, med søsken og lekekamerater, med dyr og natur. Denne delen av biografien som Margareta Strømstedt la så stor vekt på.
En del som i Jens Andersens bok blir raskt forbigått, og veldig snart dukker den unge journalistlærlingen opp. Hun som får et forhold til den 30 år eldre redaktøren og aviseieren, Reinhold Blomberg. Et forhold som resulterer i en graviditet. Men den 19 årige Astrid vil ikke gifte seg, selv om redaktøren er i full gang med å skille seg fra sin andre kone.
Astrid Ericsson drar til Stockholm, og føder senere sin sønn Lasse i hemmelighet i København. Der blir han i tre år hos en fostermamma, som fra Astrids side beskrives med stor ømhet. Så ofte hun klarer å skrape sammen penger drar hun for å besøke sin sønn. Etter tre år kan hun ta ham med hjem til Sverige.
På mange måter er dette den mest gripende delen av biografien. Jens Andersen gir et bilde av ung kvinne som står ved sin sønn i tykt og tynt, som uten blussel viser han fram i Vimmerby, rett for nesa på byens prektige. Det er verdt å minne om at dette var i 1930. Det forteller mye om Astrid Lindgrens mot og besluttsomhet. Kanskje er det ikke så underlig at bøkene til Astrid Lindgren vrimler av ensomme små gutter som Lillebror, Pelle, Rasmus og Kavring. Eller av sterke og frimodige jenter som Pippi, Lotta, Tjorven og Ronja - uten å dra sammenligningene for langt.
Med ekteskapet med Sture Lindgren blir det familieliv i Stockholm. Datteren Karin kommer til, og familien flytter til Dalagatan der Astrid Lindgren fortsetter å bo hele livet, også etter at Sture dør når Astrid Lindgren bare er 45 år.
Den ironiske og galgenhumoristiske Astrid Lindgren får også sin store plass, ikke minst når hun på sine eldre dager nærmest blir politisk aktivist. Den berømte Pomperipossa-saken, barnebokforfatterens opprør mot Palme-regjeringens skattepolitikk, blir behørig dekket i biografien, det samme blir kampen for et mer humant dyrehold.
Og sist men ikke minst bruker Jens Andersen mye spalteplass på å fortelle om Astrid Lindgrens arbeid med de forskjelige barnebøkene, og ganske særlig med de mange vanskelige overlegninger som avslutningen på «Brødrene Løvehjerte» bød på, en bok der døden er et sentralt tema.
Jens Andersen viser veldig klart i denne biografien hvilken dristig og fornyende barnebokforfatter Astrid Lindgren var. Uredd og prinsippfast og alltid på barnas side.
«Denne dag, et liv» er blitt en bok som både utvider og forsterker bildet av Astrid Lindgren som banebrytende forfatter og et modig og samfunnsengasjert menneske.