TEATER

«Håndtering i Spokane»

Av: Martin McDonagh

Regi: Fridtjov Såheim

Med: Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Mariann Hole, Nader Khademi

Torshovteatret

Denne Torshovgruppas utforskning av humorens irrganger og komedien som kommunikasjonsform og som teater går mot slutten. Den kulminerer i en oppsetning som forener svart og absurd humor og provokative utsagn med en fartsgrensebryter av et drama. Med Nader Khademi på laget avslutter trioen Torshov-økta med det mest hysterisk morsomme og meningsfylt underfundige vi har sett på lenge. «Håndtering i Spokane» er Komilab-oppsetning nummer sju og den råeste av dem alle. Det er som om James Ellroy skulle møtt Quentin Tarantino til en workshop på et lurvete hotell, hvor scenen åpner med at en fyr du instinktivt skjønner ikke er helt god, skyter en klynkende mann i garderobeskapet.

Britiske Martin McDonaghs «A Behanding In Spokane» (2009) regnes blant Broadways friskeste suksesser. I originaloppsetningen spilte Christopher Walken den lunefulle Carmichael, som har brukt 20 år av sitt liv på å lete etter sin egen avkappede hånd. På Torshov spiller Thorbjørn Harr rollen, her som snytt ut av en John Cassavetes-film med revolveren klar og et hardt og uutgrunnelig blikk bak pilotbrillene. Ikke bare figuren i seg selv, men også Tuva Hølmebakks kostymer og scenografi oser popkulturelle referanser og filmatmosfære. Språket er stygt og fordømmende, replikkene avleveres med snert, og karakteristikkene Carmichael strør om seg med er nedlatende og rasistiske. I omgivelsenes reaksjoner på dette avdekkes de andre figurenes karaktertrekk, også de med mengder mental ballast i tillegg til god, gammeldags dumskap.

Her er Toby (Nader Khamedi) og Marilyn (Mariann Hole), småbydealerne som har luktet muligheten til å tjene raske penger når Carmichael utlover dusør til den som skaffer hånda hans tilbake. Problemet er at hånda Tomy og Marilyn tilbyr Carmichael er svart, mens Carmichael er hvit og dessuten rasist på sin hals. Han har også et uggent forhold til moren, selv om hun er hjemme i Spokane, en by som faktisk eksisterer i virkeligheten. Som om ikke de tre har nok med seg selv og moren i andre enden av telefonlinja, er hotellets feminint ladede resepsjonist en dagdrømmer av en speedfrik som er like nysgjerrig som han er pratsom. Ikke minst mistenker du etter hvert at han er lysten på å dø, eller kanskje han i likhet med de Toby og Marilyn virkelig er så trang mellom ørene at selv en psykopat som Carmichael framstår som direkte genial. Jan Gunnar Røise spiller resepsjonisten Mervyn med strøken «ættitud», med lespende stemme og spontane ordstrømmerier som går i ring rundt seg selv. Mervyn er stykkets absurde avsporing, og han er i tillegg den som målbærer noe alle figurene drives av, drømmen om noe bedre, om noe fullgjort og noe helt, om det så bare er å få en hånd tilbake.

Nader Khamedi er passe sjuskete i rollen som Toby, en fyr som er bedre på bunnen enn han vil innrømme. Og Mariann Hole er et syn som Marilyn når hun med lutrygget rockeholdning freser ut sine fordømmelser mot en dumskap som er større enn den hun selv målbærer. Fridtjov Såheim som regissør har skjønt at her må råskapen fôres med følelser, og at skuespillerne bør få frislipp. Timingen mellom spesielt Harr, Røise og Hole er derfor stykkets eksplosive katalysator, eltet fram gjennom to års Komilab-arbeid, like variert i uttrykket som komedien har sjatteringer. Vi har sett flere skuespillergrupper herje på denne scenen, men trioen som denne våren takker av, har vært noe helt for seg selv. Kanskje fordi den så tydelig har definert formålet med et repertoar som på ingen måte kan kalles trygt. I helhet har Torshovgjengen 2010-12 vært en betydelig kraft innen fornyelsen av det allmenne teatret litt på siden av de store scenene, og det er å håpe at noe av dette blir med videre inn på Nationaltheatrets sentrale scener. Ikke minst ble fortellingen om den knuste familien og psykens mørkeste irrganger behandlet med distansert skråblikk i thrilleraktige «De foreldreløse», og latteren fikk også knebel i den harske «Endelig skjer det noe». Med komedie som utgangspunkt har trioen på dette viset tatt livet på alvor. Andre stykker har hatt preg av sjangerlekens utfordringer, som den herlig fjollete og egenskapte «Jåtåkdag» og Kjetil Bang-Hansens hjemmefrontfarse «Ti liv». Et høydepunkt innen den elegant tekstbaserte delen av komilaboratoriet er «Kafka», som skal settes opp på nytt i juni. Mye skal gå galt om det ikke kommer krav om ekstraforestillinger av «Håndtering i Spokane» også.

«Håndtering i Spokane» er en lattermaskin, men av det slaget hvor du ler rått, usikkert og av skrekkbladet fryd. Ikke bare fordi McDonagh krysser grenser rent tematisk når han lodder forsvarsmekanismer mot ensomhet, psykisk brutalitet, overgrep og mishandling. Men også fordi skuespillerne strekker seg mot et bristepunkt hvor treffsikkerheten er et være eller ikke være. Her treffer de overmåte bra, og det igjen løfter galskapen inn i en ramme du ubetinget kjøper, helt til det punktet da brutaliteten tar slutt og musikken siger inn over en enslig gjenværende person sittende på en loppebefengt seng et sted i Midtvesten, og alt du har lyst til er å gi vedkommende en klem. Slik ender Komilab-prosjektet, og det eneste som gjenstår er å si takk for en fantastisk reise.

mode.steinkjer@dagsavisen.no