KONSERT
Patti Smith
Sentrum Scene
Den siste uka har det virket som om det eneste norske kjendiser, politikere, komikere og idrettsjenter er opptatt av er å kunne kle seg naken i kalendere og manneblader. Eller forsvare at man både kan være jålete, deilig og feminist samtidig. Som om det noen gang har vært noen motsetning. Kunsten er ikke å kle av seg, kunsten er å ha muligheten til å la være. Det føles derfor som jeg seiler inn i en trygg havn med klokskap når Patti Smith entrer scenen og holder ei trøye foran seg med klar støtte til de russiske punkerne i Pussy Riot, som er i retten denne uka.
Etter Paul Simon og Springsteen, som stilte med voldsomme konstellasjoner på scenen, kjennes det også befriende med bare de helt nødvendige instrumentene til stede. Gitar, trommer, bass og keyboard. Og enorme Patti. Det åpner med «Fuji-san» fra det nye albumet «Banga». Smith står entusiastisk og smiler. Arrangementet er enkelt og får fram de unike knekkene i stemmen til Smith. Hun er full av autoritet, men samtidig har hun en utstråling som tilsier at hun er et barn på sin første skoledag. Takknemlig, men vet likevel hvem av oss som har kontrollen. De fortsetter med «Dancing Barefoot», superhiten fra andre-albumet «Wave». Koringene står perfekt til desperasjonen Smith formidler sangen med der hun står og ropesynger «come on». Jeg har aldri vært spesielt glad i snakkesynging, eller hvor man messer fram tekst, men med Patti Smith fungerer også det helt strålende. Med stor androgyn dressjakke, vest og håret i midtskill foran ansiktet innehar hun fortsatt den enorme utstrålingen og skjønnheten hun er kjent for fra ungdomstida. Hun smiler så mye at øynene bare blir to streker der hun flørter og snakker med publikum. Bandet glir lett over i reggaerytmer med «Redondo Beach». Versjonen er ikke så leken som på debutplata, men de lyse tonene fra gitaren står glimrende til den raspete vokalen Patti Smith legger seg på.
Det er ikke bare Pussy Riot Patti Smith vil hylle denne kvelden. Hun går videre til å hylle avdøde Amy Winehouse med kanskje «Banga»s vakreste låt, «This is the girl». Med forsiktige trommer framfører de hyllesten til jenta som krysset grensene. Låten er laget i Winehouses ånd og Smith framfører en melankolsk, nedpå låt som løftes opp før den går ned til snakkesynging igjen. Smith er god til å flette låtene sammen og flere døde skal hylles. Hun tar på seg briller som ligner på solbriller og forsikrer oss om at hun faktisk trenger dem, og ikke bare har dem på «for å være kul». Og følger opp etter en pause; «I‘m already cool». Og hun har rett, hun er gjennomført karismatisk og kul hele veien. Hun forteller om sitt forhold til Jerry Garcia og The Grateful Dead og forteller at hun får lov til å tolke dem slik hun vil fordi Garcia, i motsetning til Putin, hadde humor.
Under «Ghost Dance» er Smith preget av alvor og et klart blikk. Refrenget bare går og går, og Smith er framme og takker publikum. Lyden er god, men tidvis litt lav (om man havner i et snakkende og syngende segment av publikum). Hun framfører en fantastisk versjon av «We three» med dunkende tangenter og trommer mens Smith ser sentimentalt ut i luften der hun på scenen behandler sangene som skjulte skatter og varme minner. Folk får hiter, og blanding av gammelt og nytt. Det blir allsang og det er så mye kraft og energi der når hun snakker om solidaritet, samhold og folkemakt. Når hun dedikerer uendelig vakre «Pissing in a River» til Pussy Riot fordi de ikke har begått noen annen forbrytelse enn å søke sannheten og være vakre og arrogante, føles øyeblikket magisk. Det er feminisme og solidaritet i praksis. Jeg får gåsehud og gutten ved siden av meg har tårer i øynene.
