TEATER
«Dødsdansen»
Av: August Strindberg
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Med: Paul-Ottar Haga, Ingrid Jørgensen Dragland og Gard Skagestad.
Det Norske Teatret, Scene 3

 

Jeg tror jeg har sammenlignet Det Norske Teatrets Scene 3 med et bortgjemt loft tidligere, og jeg tror assosiasjonen skyldes en kombinasjon av den lange trappeturen opp i femte etasje, et lite scenerom – og det faktum at Scene 3-produksjonene lages uten scenografbudsjett. Det føles innimellom som å ankomme en slags tidsportal. Slik er det også med «Dødsdansen», men i dette tilfellet leker regissør Sigrid Strøm Reibo med dette aspektet. Skuespillerne er iført kostymer som i glidende grad har henvisninger til Strindbergs egen tidsepoke, men som samtidig nærmest glir inn i vår egen tid. Interessant nok så er det valget om å beholde de tidsspesifikke referansene noe av det som er med på å gi forestillingen et tidløst preg.

På bakveggen er det spent opp et digert bilde, som jeg antar stammer fra en av de første iscenesettelsene av Strindbergs tekst. Innledningsvis entrer Edgar og Alice scenerommet, de henter to stoler og setter seg mot publikum. Lyset i rommet dimmes, og skuespillerne befinner seg i en lysende firkant – mens det eneste andre som er opplyst er bildet bak dem. Det sparsomt møblerte scenerommet ser slik ut som en fragmentert speiling av originalen. Teksten, som er smidig oversatt av Margunn Vikingstad, ser også ut til å ha gjennomgått noen kutt.

Edgar (Paul-Ottar Haga) og Alice (Ingrid Jørgensen Dragland) har vært gift i nesten 25 år, og de lever liv som er selverklært uten kjennskap til glede. Det er «høst, ute og inne», som en av dem sier. De sitter noe tafatt og kjekler med hverandre, mens de venter på Alices fetter Kurt (Gard Skagestad). I henhold til Edgar er det han som er skylden for at de er sammen, men etter hvert kommer det en annen forklaring fra Kurts munn. Slik ser det ut til å være med så meget i dette hjemmet.

«Dødsdansen» er en på mange måter mørk forestilling, og den kler det nedstrippede formatet overraskende godt. Haga i rollen som Edgar veksler elegant mellom kjølig arroganse, ironi og en mer aggressiv villskap. Han spiller fram en karakter som man både føler omtanke og forakt for. Men forestillingen hviler også mye på nettopp Edgar – og scenene som utspiller seg mellom bare Kurt og Alice hører til forestillingens svakere punkter.

Når Edgar danser sin dødsdans til Bojarenes inntogsmarsj, går tankene umiddelbart til Henrik Ibsens Nora som danser sin tarantella. Mer spesifikt – belgiske tg STANs Nora (Wine Dierickx) som danset på Black Box Teater for et par uker siden. Både Edgar og Nora danser som om det står om livet, hvilket det på sett og vis gjør for dem begge. Dog på så ulikt vis. Der Nora til slutt forlater Torvald i «Et dukkehjem», så er det ingen åpning, renselse eller utgang for Edgar og Alice. De kommer med utspill i den retningen, men avslutningsvis er vi tilbake i åpningsbildet: Edgar og Alice som sitter stille vendt mot publikum. Sirkelen er sluttet og mørket kan få fortsette å utspille seg mellom deres fire vegger. Deres private helvete, men slik fraværet av glede er egenerklært er også elendigheten selvvalgt.