Kunst

90 prosent norsk i Frankrike

Olivier Debré elsket Norge. Nå har hans pasjon ført til en norsk invasjon i det nye kunstsenteret i franske Tours.

Bilde 1 av 3

KUNST

«Innland» + Per Barclay, Olivier Debré og AK Dolven

Centre de Création Contemporaine

Olivier Debré, Tours

Til 11. juni

TOURS (Dagsavisen): Kunstsenteret åpnet fredag med Dronning Sonja og Frankrikes president François Hollande til stede.

Det er et paradoks – og det sier sitt om norske kunstinstitusjoner – når vi må reise til den franske provinsbyen Tours for å få oversikt over ung, norsk samtidskunst. Etter Astrup Fearnley-museets stormønstring «Lights on» med 30 unge, norske samtidskunstnere i 2008 (det er ni år siden!) skal du ha vært usedvanlig aktiv for å holde tritt med hvem som har meldt seg på samtidskunstscenen – og hvem som er verdt å følge med på. Ingen kunstinstitusjoner har tatt ansvaret for å lage en jevnt tilbakekommende mønstring av ung, norsk samtidskunst.

Men det finnes andre muligheter. Hvis du tar turen til den historisk viktige byen Tours, ved bredden av Loire-elven sydvest for Paris (bare en time fra Gare Montparnasse) kan du nå få 13 norske samtidskunstnere på ett brett. De to mest kjente, AK Dolven og Per Barclay er spesielt invitert, mens elleve yngre kunstnere vises i gruppeutstillingen «Innland». Det er en feiende frisk utstilling som holder internasjonalt nivå. Det kan jeg si både av egen erfaring og fordi CCC OD, eller «Centre de Création Contemporaine Olivier Debré», ikke ville nøyd seg med noe dårligere. Kunstsenterets videre program er ambisiøst, og satsingen på norsk samtidskunst passer som hånd i hanske til resten. Vi skal vite at det er en generelt økende interesse for norsk og nordisk (samtids-)kunst i verden.

Bakgrunnen for den franske interessen er relativt prosaisk. Olivier Debré (1920–1999) er godt kjent blant norske kunstinteresserte. Franskmannen er knyttet til Tours, men han hadde også et langvarig kjærlighetsforhold til det norske landskapet. Han var i Norge en rekke ganger, og han hadde jevnlig utstillinger hos Galleri Haaken i Oslo. Han malte gjerne ute i det fri, og hans form for friluftsmaleri fanget de store linjene og voldsomme bevegelsene i det norske landskapet. Hans abstrakte naturlyrikk er høyt anerkjent, den spenner fra sterke, klare farger til dempede snøimpresjoner med enkelte pastose fargeklatter.

Når Debré var hjemme i Frankrike var han spesielt opptatt av elven Loire, og CCC OD har fått en donasjon som inkluderer fem store malerier. Hvert av dem måler 4x9 meter, og ett er inkludert i utstillingen som fyller det hvite galleriet i kunstsenterets andre etasje. I det flotte rommet, som er åpnet i hjørnene for å gi adkomst til en omfavnende gallerigang, vises et spennende utvalg fra Debrés norske reiser, sammen med ett av gigantmaleriene med motiv fra Loire. For meg ble det en pussig opplevelse, i og med at elven som renner like utenfor CCC OD er ganske grå på denne tiden av året. Jeg ser heller tåke som driver mellom noen norsk bergrabber i det blå maleriet, men det er nå min tolkning. Imponerende flott er det uansett.

I etasjen under er galleriet for skiftende utstillinger malt sort. Det viser seg å være en effektfull omgivelse for den «norske» samtidskunsten i «Innland». Det gir gode visningsforhold for video (Lars Laumann og Ahmad Ghossein), og det gir en konsentrasjon om kunsten som man kan savne i den hvite kuben. Debré var opptatt av å bli vist sammen med ny kunst, men ingen av de «norske» kunstnerne følger i Debrés fotspor og bruker maleriet. Jeg tror like fullt han ville likt sammensetningen, for her er det mye som har taktile kvaliteter sammenlignbart med hans malerier.

Kamilla Langelands tre store fotografier er indirekte sammenlignbare med Debré. Hennes spesielle, taktile tilnærming kommer gjennom en manuell, analog teknikk der hun har malt og tegnet direkte på fotopapiret. Tiril Hasselknippes rå betongskulpturer er av det slaget du gjerne vil ta på, men de viser seg å ha en dobbelt bunn med tankevekkende innhold. Hun kaller dem «Balkonger», og knytter dem til flyktningkrisen og den påkjenningen den har medført på tilliten til samfunnets grunnleggende institusjoner. Også Ann Cathrin November Høibos installasjon er av det slaget du gjerne vil ta på, fylt som den er med tekstiler det knytter seg spesielle minner til.

Både Ignas Krunglevicius og Solveig Lønseth forholder seg eksplisitt til senterets arkitektur, han med et meget synlig og invaderende prosjekt, hun med en mer subtil tilnærming. Linn Pedersen trekker inn fragmenter av det «pinhole»-kameraet hun laget for Gimle skulpturpark i Kristiansand (og som hun viser i Kunstnerforbundet i Oslo nå). Saman Kamyabs fotobaserte installasjoner har en taktilitet og visuell dimensjon av det sjeldne slaget, mens Thora Dolven Balke (som har kuratert utstillingen sammen med CCC ODs Élodie Stroecken) viser installasjoner som kombinerer foto, silikon og jernavstøpninger av rørkoblinger. Kontrasten mellom det myke og det harde peker på en naken sårbarhet, der behovet for koblinger til andre er grunnleggende for vår evne til å eksistere og vise oss i verden. Like ved siden av vises Tori Wrånes pustende lysinstallasjon som fungerer som et ekko for Balkes installasjon.

Jeg satte «norske» i anførselstegn tidligere fordi det er flere utlendinger blant de norske kunstnerne. Fellesnevneren er at alle har en tilknytning til den norske kunstscenen, og når vi legger til at Debré-utstillingen (som står til 17. september) heter «En reise til Norge» er det belegg for tittelen «90 prosent norsk». På toppen kommer en usedvanlig sterk oljeinstallasjon av Per Barclay (en av hans største, den står til 3. september), og en permanent lydinstallasjon utendørs av AK Dolven. Den feirer kvinners stemmerett, og består av lydopptak av franske kvinner som sier «OUI» («JA»). Opptakene ble gjort sist hun stilte ut på CCC OD, i 2013, samme år som vi feiret 100 år med kvinners stemmerett. Franske kvinner fikk stemmerett først etter krigen, i 1945.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er flere grunner til at norsk samtidskunst møter økende interesse. En fordel er at den generasjonen som er representert i «Innland» bor og jobber like mye utenlands som i Norge. De forholder seg til og er en del av ulike internasjonale kunstscener, og de knytter kontakter på tvers av landegrenser. I tillegg er de vant til å dele og samarbeide, noe vi har en sterk tradisjon for med de mange kunstnerstyrte galleriene. På 1990- og 2000-tallet blomstret denne trenden, da unge kunstnere tok skjeen i egen hånd og etablerte en lang rekke små gallerier. Når vi kombinerer dette med nordmenns utenforskap og annerledes blikk på verden har norske kunstnere noe å by på som verden er interessert i å gi oppmerksomhet.

Kunstsenteret CCC OD kan trekke sin historie tilbake til 1977. I 1984 ble CCC stiftet som ett av de første franske kunstsentrene, de fikk en bygning laget spesielt for formålet, og gjennom årene har de markert seg som ett av de ledende kunstsentrene gjennom samarbeid med 300 kunstnere. Når de nå kan innvie et elegant nybygg tegnet av de fremadstormende arkitektene Aires Mateus, to brødre fra Lisboa, markerer CCC OD at de vil regnes i fransk førstedivisjon. At de har valgt å åpne med en så sterk, norsk representasjon tegner bra for norsk kunsts fremtid. Det viser at Uten­riksdepartementets satsing på å bringe utenlandske kuratorer til Norge har sin virkning. Da er det viktig at vi følger opp hjemme og lager en jevnlig tilbakekommende utstilling med ung samtidskunst. Det vil være attraktivt på en annen måte enn Høstutstillingen. Den fungerer utmerket på sitt vis, men en slik utstilling bør være kuratert. «Innland» viser hvor bra det kan bli, og det er først da at den kan fungere som et utstillingsvindu mot utlandet. Vi ønsker økt kunsteksport, men da må vi også satse på hjemmebane.

Mer fra Dagsavisen