Ekspressen som rommer det hele

---

5

TEATER

«Passer min beat? – Expressen og Det Norske Kammerorkester»

Regi: Christine Yangco Helland

Komponist og musikalsk ansvarlig: Håkon Berge

Med: Farqaleet Iqbal, Anna Trindade Eriksen, Khadeeja Ahmed, Hanna Ocide Kidula, Cesilie Geanina Jørgensen, Turid Rachel Bråthen, Mobeen Shayan Ahmed, Jules Akvama, Akram Khan Nasir, April Klarisse Notvik Kristiansen, Sunniva Moratiwa Greger Mathe, Jawad Aziz

Det Norske Kammerorkester: Catharina Chen, Bjarne Magnus Jensen, Hanne Skjelbred, Audun Sandvik, Tomas Nilsson

Kloden Teater

---

Forestillingen «Passer min beat?» med Nordic Black Xpress og Det Norske Kammerorkester forener skarpe observasjoner og framtidstanker med poesi og viril klassisk og samtidsmusikk. Det hele på originalt og medrivende vis, hvor energien mellom uttrykksformene spiller de ulike ensemblene gode.

Hvem er flokken din, eventuelt hvem er du i flokken? Er du oss, eller er du dem? Forestillingen «Passer min beat?» plasserer seg et sted mellom teater, musikkteater, dans og performance, og handler om identitet og tilpasningsdyktighet, forventninger, migrasjon og trangen til å gå helt sine egne veier. Studentene ved Nordic Black Theatre – «Expressen» – har gjennom et år med workshops utarbeidet forestillingen sammen med musikere fra det Det Norske Kammerorkester, med nykomponert musikk fra Håkon Berge og med tekster skrevet av kollektivet som står på scenen.

Det er blitt en imponerende fin forestilling. Den strekker seg poetisk, men plasserer seg samtidig midt i noen av dagens aktuelle debatter som handler om representasjon og utenforskap. Et felles løft inndelt i sekvenser får fram både de ulike personlighetene i ensemblet, og hvor leken klassisk musikk kan være når den løsrives fra de forventede rammene.

Med fiolinist Catharina Chen i spissen, spiller kvintetten instrumentene (fioliner, bratsj, cello og perkusjon) gående, stående og løpende, eller sittende på ryggen til hverandre. Så elegant har vi knapt sett denne øvelsen siden David Byrne «oppløste» orkesteret sitt under «American Utopia»-turneen.

Det starter i et stille, mørkt rom og med en tom scene. Så eksploderer det i latter og høylytt hoing idet ensemblet kommer ramlende inn, bare for å stilne reservert når de ser publikum. Er vi deres flokk? Eller tilhører vi en annen? Så «ramler» også orkesteret ut fra bakrommet, kaotisk, men regissert sammensveiset. Flokken som begrep skal gjentas gjennom forestillingen på flere nivåer, men ikke bare gjennom steilt oppsatte kontraster. Alle er likt kledd i kjeledresser, skal de markere en forskjell tar de enkelt og greit av overdelen.

Med nærmest lyriske bevegelsesmønstre og dans, skaper skuespillerne inntrykk av trekkfugler, av forflytning og flokktilhørighet både i konkret og billedlig forstand. En og en eller flere sammen «bryter» de så ut av flokken og skaper egne historier eller bilder. Det kan også handle om å ville stå helt alene, som i Anna Trindade Eriksens tidlige sekvens, eller når Catharina Chen på fint vis blir en del av skuespillerensemblet som målbærer forsakelsen av fellesskapet for å oppnå den posisjonen hun har som musiker.

De kulturelle kontrastene øst/vest, som i den delte byen, etableres tidlig i forestillingen. Som når gjengen på scenen ser publikum i hvitøyet og sier at ja, de er smarte, de vet alt. Som når det er lurt å binde renta, hvor det er best skiføre, hvem Gerhardsen var, når de bør kjøre for å unngå kø til hytta og hva som er best av ribbe og pinnekjøtt på julaften. Så snur de alt på hodet og spør, «men vet flokken din hva jollof rice er? Eller injera, eller corn rows eller box braids? Eller hva som menes med at den skarpeste kniven i skuffen er din mors tøffel, et bilde man også finner i flere av den siste tidens oppvekstskildringer fra innvandrermiljøer på østkanten i Oslo, som romanen «Hør her’a!».

Det ligger en litterær nerve i mange av tekstene til Expressen-ensemblet også, som en miks mellom skjønnlitteraturen og rap-poesien. Som Mobeen Shayan Ahmed sier i sin «solo-rant»: «Jeg er innpakket i pakistansk emballasje, men jeg er made in Norway. Hadde jeg vært en matrett, hadde jeg vært biryani, med smak av laks og potet», før han konkluderer med at han er en «andregenerasjons innvandrer med first-world-problems».

Scenen er enkelt satt opp, og tittelens «beat»-tvetydighet gjenspeiles i de enkle bordene som flyttes rundt og danner brikker i større eller mindre formasjoner, som i et puslespill eller et brettspill, eller revirer som erobres eller går tapt. Og «beat» er selvsagt også en musikalsk referanse. Komponist Håkon Berge er en nestor også når det kommer til musikk skrevet for teater og scenekunst, og her er skaper han nærmest en intuitiv kobling mellom ensemblets bevegelser, tekstenes svingninger og koblinger og den sultne energien. Samspill like mye som konfrontasjon. Det er tidvis lydhørt, tidvis avansert, tonalt springende musikalsk, men også lett, suggererende og rytmisk og framfor alt smart integrert i ensemblets fysiske og verbale uttrykk.

Noen har større sekvenser enn andre hva gjelder dialog eller monologer, andre løfter den fysiske og koreograferte delen av en forestilling der alle teller, hvor alle utgjør en «beat», eller en «bit», alt etter som. Det skal sies at noen tekstene blir i overkant uoriginale og forutsigbare, eller at forelegget blir for åpenlyst, men som deler i en helhet gjør de nytten, Noen av musikerne glir også ut av rollen som «umælende» medspillere, og gir sin skjerv til historien.

En av de beste sekvensene går April Klarisse Notvik Kristiansen i bresjen for. Teksten er åpenbart personlig når hun setter lyset på seg selv og «en flerkultur som rommer hele meg». «Jeg tilhører Sápmi, jeg tilhører Chile, jeg tilhører Stavanger, jeg tilhører Sørøya, jeg tilhører Oslo, jeg tilhører Nordic Black Xpress» sier hun og setter med det fingeren på Norge av i dag. Og for den saks skyld visjonen bak Nordic Black Theater.

Kristiansen møter litt tilgjort motbør fra de andre, sånn type ikke overdriv da, skal du begynne og joike også nå? Og selvsagt skal hun det, idet rekkene sluttes i en visuell refleksjon over de samiske, eller rettere sagt den unge generasjonen samers kamp for egen kultur, egenverd og stolthet, oppsummert også på scenen i mantraet «CSV» og en scene som hentet ut fra Fosen-aksjonene i Oslo. Forestillingens overordnede spørsmål er «Passer min beat?». Flokken svarer selvsagt i kor mot slutten: «hver en av oss har en rikelig farge som blir til et mesterverk».