Den perfekte sommerpopen er her allerede

---

6

The Lemon Twigs

A Dream Is All We Know

Captured Tracks

---

Jeg er ikke blant dem som mener at popmusikken objektivt sett var bedre før i tida. Det skal ikke være nødvendig for yngre artister å gjenskape musikken fra den gangen. Om noen absolutt vil er det selvfølgelig fritt fram, men alt har sin tid, og det har vist seg å være vanskelig å få det til. Bare en sjelden gang iblant klaffer det meste. Derfor kommer det nye albumet fra The Lemon Twigs som vårens vakreste eventyr for venner av lyden fra før i tida – eller kanskje er det allerede den fullkomne sommerpopen vi hører?

Brødrene Brian og Michael D’Addario kommer fra Long Island på østkysten av USA, men høres ut som de har vært på vestkysten hele sitt liv. Eller i England. «My love waits for me on the Jersey side/Her love waits for her on the Merseyside», som de synger i en av sangene. «MerseyBeach» kaller de dette selv. The Lemon Twigs har gitt ut musikk i ti år snart, men er fortsatt bare 24 og 26. De var på Øya-festivalen i 2018 uten å vekke stor oppsikt. På den minste av scenene, før kvelden falt på, men etter Phoebe Bridgers. Kanskje kan The Lemon Twigs også få plass blant de nye store nå, selv om sangene deres høres ut som de gamle store?

Åpningslåten «My Golden Years» spretter ut av høyttalerne som noe av det flotteste det går an å tenke seg: Så Beach Boys at det nesten ikke går an, med himmelske koringer og hyppige taktskifter, men gitarene minner mer om The Byrds. Det skal mye til for å lykkes i denne delen av spillet: Melodisk teft, stemmer som glir sammen harmonisk, god studiokompetanse og instrumentale ferdigheter – ikke minst når man skal spille det meste selv. Bare i «In The Eyes Of A Girl» får de litt hjelp med bass og produksjon, av Sean Ono Lennon.

Det er nøyaktig et år siden forrige album. Med «Everything Harmony» utvidet gruppa horisonten, med eksentriske krumspring som minnet om enda et par av de beste brødrene fra den amerikanske pophistorien, bare uten de forunderlige tekstene til The Sparks Brothers. Med denne oppfølgeren tar de fascinasjonen, kjærligheten til 60-tallspopen helt ut. De stiller seg ved siden av de store retropopgruppene fra 70-tallet, Raspberries, Big Star, Badfinger og Dwight Twilley Band, som alle lagde perfekt pop, men som aldri fikk langvarige karrierer – kanskje fordi de så seg tilbake fra starten og ikke rettet blikket framover tidsnok.

Presseskrivet til dette albumet er fullt av dristige referanser som det kunne vært vanskelig å leve opp til. Det ikke så mange som sier rett ut at en av sangene høres ut som den kunne vært laget av Roy Wood (The Move/ELO), eller at albumet ligger et sted mellom Brill Building og 10452 Bellagio Road. Hvor kryptisk kan man bli? Jeg vet om Brill Building, hitfabrikken i New York der låtskriverne leverte hits på samlebånd, men den andre adressen måtte jeg leite meg fram til: Det er eiendommen i Los Angeles der Brian Wilson bodde, og spilte inn plater med The Beach Boys.

Sangene er mellom to og tre minutter lange. De er uimotståelig sjarmerende, funklende og fengende. Noen av dem krysser grensen til pastisjer. Beach Boys-fantasiene går vågalt langt når «In The Eyes Of The Girl» er nesten lik «The Warmth Of The Sun». «Peppermint Rose» kunne vært The Beatles-parodien The Rutles’ sin vri på «I’ll Be Back». Men helt til slutt skrur The Lemon Twigs opp varmen enda et hakk med «Rock On (Over And Over)», og overbeviser oss om at inspirasjonen fra fortida godt kan brukes om og om igjen, i alle fall av de aller beste.