En ny måte å se Munch på

---

KUNST

Edvard Munch

«Jordsvingninger»

Munchmuseet

Til 25. august

---

Vår kunnskap om Edvard Munch blir stadig mer fasettert og mangfoldig. Nå blir perspektivet ytterligere utvidet med «Jordsvingninger», utstillingen som har Munchs naturvisjoner som omdreiningspunkt. Det er blitt en formidabelt bra utstilling. Det er i seg selv overraskende, for han regnes jo som en skildrer av menneskets store følelser. Men selv om tradisjonelle landskapsskildringer glimrer med sitt fravær, viser utstillingen at han var interessert i naturen gjennom hele livet: Han dyrket jorden selv, og han var inspirert av naturrelaterte filosofiske perspektiver på livet og livssyklusen.

Samtidig som den spesielle innfallsvinkelen gir en ganske uvant oversikt over kunstnerskapet, er det enkelte ting som gir grunn til å innta en spørrende holdning til utstillingen. Den første finner vi i tittelen, «Jordsvingninger». Begrepet er Munchs eget, men ordet står ikke i den toneangivende, norske ordboken, NAOB. Han brukte det ikke mye selv heller; så vidt vites dukker det opp kun én gang i en tegning der han definerer «mennesket og dets tre kraftcentrer». Når det ikke finnes en offisiell definisjon, må vi tenke selv. Man kan for eksempel mene at det gir relativt uklare assosiasjoner om noe illevarslende, et slags «føleri» uten konkret innhold. Det kan også forstås mer positivt, som en vibrasjon som knytter menneske og natur sammen.

Når vi ser utstillingen og utvikler vår forståelse av begrepet «Jordsvingninger», er det grunn til å tenke på hvor annerledes kunsten i denne utstillingen fremstår. Sammenlignet med det visuelle bildet vi vanligvis forbinder med Edvard Munch (1863–1944), er en stor del av bildene lysere og mer pastellorientert enn hans mest kjente bilder. Med 120 verk i utstillingen finnes det selvfølgelig mørk kunst. Men det er ikke stemningen fra «Dagen derpå» eller «Melankoli» som former hovedinntrykket.

Ett mørkt motiv finner vi i «Stormen» (1893), malt samme år som «Skrik». Vi kjenner igjen det kjente landskapet fra Åsgårdstrand og «Pikene på broen», men her er det en mørk stemning og flere figurer som holder seg til ansiktet på samme måte som ikonet fra «Skrik». Det viktigste i dette maleriet er hvordan vinden bøyer det store treet foran det hvite huset i bakgrunnen. I denne sammenhengen er det naturen og stormen som former motivet. Treet blir det viktigste elementet ved siden av den hvitkledde figuren i forgrunnen. I parentes bemerket er det også grunn til å påpeke at dette er et veldig sjeldent innlån, siden det er det eneste Munch-maleriet i samlingen til The Museum of Modern Art i New York. Utstillingen har flere sjeldne innlån.

Selv om det er viktig, er «Stormen» mer som et unntak å regne i denne utstillingen. En bred presentasjon av kunstnerskapet ville ikke vært mulig uten Munchs tolkninger av følelsesmessige og relasjonelle utfordringer. De er selvfølgelig representert, men dette er først og fremst en optimistisk og positivt orientert utstilling. Og når den ender i et livsbejaende, gulmalt rom med sjeldent viste utkast til Aula-dekorasjonene, ja da formes inntrykket av et mer komplekst og bredt orientert menneske enn den deprimerte og tidvis mentalt syke kunstneren som bærer klisjefortellingen.

Edvard Munchs interesse for naturen var både praktisk og filosofisk. Kunsten og tenkningen hans var formet av strømninger i tiden. Som et supplement til kunsten viser utstillingen utvalgte eksempler fra hans bibliotek. Vitenskapen gjorde store fremskritt i Munchs tid. Han var bredt orientert, men han var også spesielt opptatt av enkelte teorier som vi i dag ser som ganske kuriøse. Sentralt i dette står teorien om «krystallisasjon», som ifølge Munchmuseet «hevdet at levende organismer var oppstått fra anorganiske («døde») stoffer.» Hvorvidt Munch trodde på dette er uvisst, men han var såpass opptatt av det at han brukte krystallisasjon som kunstnerisk utgangspunkt flere ganger. I utstillingen presenteres to verk fra 1894 og 1930 der mennesket vokser frem fra en fjellformasjon: Liv skapes av død materie.

Fra disse paravirkelige motivene er det et stort sprang over til de jordbundne og lyse maleriene som henter sine motiver fra dyrkingen av jorden. En hel malerivegg tidlig i utstillingen, med slåttekarer, eplesankere og hester som pløyer jordene, setter tonen for opplevelsen. Publikum er vitne til en utstilling som åpner for en utvidet forståelse av kunstnerskapet. Tråden tas videre med nakne badere og bilder fra strandkanten der de spesielle fargene får hver enkelt stein til å fremstå som en besjelet personlighet.

Utstillingens presentasjon av Munchs langvarige interesse for naturen treffer en trend i tiden. Naturorienterte utstillinger florerer i samtiden, og det er enkelt å peke på at museumsverdenen endelig (les: først nå) har fått øynene opp for miljøkatastrofen. Mens kunstnere har vært opptatt av dette lenge, om ikke til alle tider. Derfor oppleves det som unødvendig pedagogisk når museet peker på paralleller til samtidens miljøtrusler i veggtekstene. Enkelte kommentarer er OK, andre er unødvendige.

Munchmuseet gjør andre formidlingsgrep som oppleves langt mer vellykket. Den skotske forfatteren Ali Smiths essay i katalogen tar utgangspunkt i «Mørk granskog» (1899), et lavmælt maleri med særpregede treformer og et helt spesielt lys. Flere artister knyttet til plateselskapet Smaltown Supersound, inkludert Deathprod (Helge Sten) og Lost Girls (Jenny Hval og Håvard Volden), har komponert musikk som ligger som et nydelig, akustisk bakteppe i utstillingen.

Forskningen på Edvard Munch og kunsten hans er utviklet med syvmilssteg de senere årene. Med banebrytende utstillinger som «Det moderne øye» (Centre Pompidou, Paris, 2011, vist i Oslo 2012), «Munch blir “Munch”» (2008) og den store jubileumsutstillingen i 2013 er forståelsen av et langt og innholdsrikt kunstnerskap blitt utvidet. Tidligere ble bildet av ham formet av de mest berømte maleriene, med «Skrik» og «Livsfrisen» som knagger vi kunne henge Munch-frakken på. Sammen med de nevnte utstillingene utvider «Jordsvingninger» det bildet vi danner oss av Edvard Munch som en kompleks kunstner i stadig utvikling. De som har fulgt Munchmuseets utstillinger en stund kan nå trygt si at de kjenner ham gjennom hans fulle garderobe.