Stunts på høyt nivå

---

4

FILM

«The Fall Guy»

Regi: David Leitch

USA – 2024

---

«The Fall Guy» fungerer mye bedre enn den har noen rett til å gjøre! En filmatisering av den ostete åttitallserien der Lee Majors spilte en cowboy-stuntmann-dusørjeger som løste mysterier ikledd snasen skinnjakke, og opprinnelig var et prosjekt blant andre Dwayne «The Rock» Johnson var innom. Det er lett å forestille seg hvordan denne filmen kunne ha blitt med The Rock i hovedrollen, men regissør David Leitch gjør heldigvis noe mye morsommere ut av dette konseptet. Til dels en romantisk stuntoppvisningskomedie og til dels en absurd actionthriller - som inkluderer psykedeliske kampscener på sterke hallusinogener, en rosa enhjørning og en franskspråklig kamphund som biter skurketestikler.

David Leitch sprøyter inn mye av den samme uforutsigbare humoren som kjennetegnet hans «Deadpool 2» (2018) og «Bullet Train» (2022), kombinert med actionscenene fra «Atomic Blonde» (2017) og «John Wick» (som han produserte og delvis regisserte). Så dette føles mer som et overskuddsprosjekt skapt med oppriktig entusiasme, og mindre som den typen strømlinjeformet salgsprodukt markedskampanjen antyder. Leitch har mange års fartstid som stuntmann og -koordinator, så han er usedvanlig velkvalifisert til å lage en film som feirer denne profesjonen.

Han benytter ikke bare muligheten til å iscenesette noen oppriktig imponerende stunt (inklusive en spektakulær bilkrasj som endte i Guinness rekordbok og konket ut den tidligere rekordholderen «Casino Royale»), men rekker dessuten å rette flere velvalgte spydigheter om tøysefolk i filmbransjen som tror at digitale spesialeffekter er en fullgod erstatning for stuntfolk som risikerer liv og lemmer for å iscenesette spektakulære actionscener - og om den påfallende mangelen på en velfortjent Oscar-kategori for stuntutøverne som har vært en så essensiell del av bransjen helt siden filmmediets fødsel.

Alt er på gli for den lakoniske stuntmannen Colt Seavers (Ryan Gosling), som har en fast jobb som «stunt double» for den gjennomført ufyselige Hollywood-stjernen Tom Ryder (Aaron Taylor-Johnson) og et solid kjærlighetsforhold til filmfotografen Jody Moreno (Emily Blunt). Før alt går til helvete etter et fallstunt (utført av Gosling himself) som ender med brukket rygg, ruinert karriere og knust selvtillit. Colt kutter skadeskutt kontakten med alle, inklusive Jody. Halvannet år senere jobber han som bitter parkeringsvakt på en familierestaurant da han blir kontaktet av Hollywood-produsenten Gail (Hannah Waddingham). Hun trenger ham til å utføre noen halsbrekkende stunt for Tom Ryder, i en kostbar postapokalyptisk sci-fi-western spilt inn i Sydney, Australia. Colt er slett ikke interessert, helt til han hører at filmen er regidebuten til eksen Jody, som personlig har etterlyst ham. Bare løgn, naturligvis. Jody aner ikke at Colt er ansatt, vil slett ikke jobbe med ham, og har definitivt ikke tilgitt ham for å ha stukket av uten et ord.

Produsenten Gail diktet opp hele greia fordi prosjektet er i fare; hovedrolleinnehaver Tom Ryder har forsvunnet sporløst under innspillingen, og er angivelig viklet inn med kriminelle elementer som muligens har bortført skuespilleren. Colt er perfekt person til å etterforske saken, for som stuntmann er han jo så anonym at ingen legger merke til ham. Herfra blir Colt rotet inn i en komplisert intrige der mange vil ham veldig vondt, mens han filmer livsfarlige stunts og gjør sitt beste for å reparere det havarerte forholdet med Jody. Alt akkompagnert av et musikkspor dominert av KISS, AC/DC, The Darkness og… Taylor Swift, i en scene der Ryan Gosling maner frem sin indre «Kenergy» og strigråter til hjertesorg-svisken «All to Well».

Emily Blunt får dessuten muligheten til å fremføre en forrykende karaoke-versjon av Phil Collins-klassikeren «Against All Odds (Take a Look at Me Now)», mens Gosling risikerer livet i en vanvittig biljakt gjennom Sydney. Det er en enorm ressurs at Gosling og Blunt har en så påfallende bra kjemi sammen, noe som forsikrer at dette hadde fungert glimrende utelukkende som en romantisk komedie. La gå at Blunt er et konstant sympatisk lyspunkt med en egen evne til å opparbeide kjemi med karismatiske filmstjerner som ellers lett overskygger motspillere, enten de er The Rock eller Tom Cruise. Den eneste hun har sånn middels kjemi med på lerretet er faktisk ektemannen John Krasinski, men sånn kan det gå. Ryan Gosling har på sin side fått rikelig med anledning til å utfolde sine komiske talenter den siste tiden (inklusive Oscar-høydepunktet med hans fremføring av «I’m Just Ken»), og gjør nok en avvæpnende vittig innsats i «The Fall Guy».

Det er noen oppriktig morsomme episoder her, og tilløp til visuell oppfinnsomhet som overskrider utgangspunktet i velkommen grad. Tonen her kan minne en del om Shane Blacks «Kiss Kiss, Bang Bang» (2005) og «The Nice Guys» (2016), men formatet er større, humoren litt bredere og målet åpenbart å skape publikumsvennlig popcorn-moro med et total fravær av dypere mening. Det lykkes «The Fall Guy» over all forventing med, og David Leitch iscenesetter en rekke velorkestrerte action-sekvenser som utnytter hans ekspertise på dette feltet til fulle (vel, innenfor rammene av en familievennlig aldersgrense).

I likhet med de fleste Hollywood-filmer med høyt budsjett legger «The Fall Guy» klart opp til at dette blir starten på en serie, og det er lett å se potensialet – i alle fall så lenge du ikke forventer noe mer enn rendyrket underholdning som sklir lett ned og er forholdsvis fort glemt. Bli forresten gjerne sittende under rulleteksten, der stuntteamets heltemodige innsats feires med livlige bakomklipp og alt rundes av med en ekstra bonusscene som inkluderer noen overraskende gjestespill.