Kultur

Å tro det verste i beste mening

Japanske Hirokazu Kore-eda er tilbake på kino med «Monster», en vakker film forankret i sosialrealistisk humanisme og troen på det beste i mennesker.

Dagsavisen anmelder

---

5

FILM

«Monster»

Regi: Hirokazu Kore-eda

Japan, 2023

---

Den japanske auteuren Hirokazu Kore-eda har vært en gjenganger på norske kinoer med prisvinnere som «Som far, så sønn» (2013), «Shoplifters» (2018) og «Min vakre stjerne» (2022). De fleste har blitt belønnet med prestisjefylte utmerkelser under Cannes-festivalen, og det samme ble «Monster», som i fjor sanket prisen for beste manus og «Queer Palm»-statuetten. Sistnevnte er muligens et lite smughint om hva dette komplekse mysteriet egentlig dreier seg om, men ellers er det skikkelig vrient å ane hvor «Monster» er på vei.

Å beskrive filmen blir dermed en komplisert hinderløype rundt potensielle spoilere, og de fineste øyeblikkene kan neppe berøres uten å forminske opplevelsen. Men ingen fare, det meste blir forklart til slutt. Alenemoren Saori (Sakura Andô, tilbake fra «Shoplifters») ser ut til å ha et fint og naturlig forhold til den tolv år gamle sønnen Minato (Soya Kurokawa), men i det siste får hun en stadig sterkere følelse av at noe er veldig galt med ham. Sønnens oppførsel virker direkte ubegripelig: han kommer hjem fra skolen med en sko, klipper plutselig av seg det lange håret og slenger seg uten forvarsel ut av bilen i full fart på vei hjem. En ettermiddag kommer ikke Minato hjem til middag, og gir ingen lyd fra seg. Moren finner ham til slutt langt inne i et avløpsrør i skogen mens han roper «hvem er monsteret?». Snodig situasjon, men godt spørsmål.

«Monster»

Saori er overbevist om at monsteret er læreren herr Hori (Eita Nagayama), som angivelig har terrorisert sønnen, fortalt at han har hjernen til en gris og røsket ham i ørene til de begynte å blø. Saori oppsøker skolen for å få ryddet opp, og er ikke en person som finner seg i at sønnen blir mishandlet. Hun får en formell beklagelse, som er så apatisk, byråkratisk og distansert at den provoserer mer enn den løser noe. Vi blir fortalt at overlæreren Fushimi (Yûko Tanaka) akkurat er tilbake i jobb etter en personlig tragedie, der hennes ektemann ved et uhell kjørte over og drepte barnebarnet deres. Så kanskje ikke rart at hun virker litt utsjekket.

Minst like urovekkende er den likeglade oppførselen til læreren som beskyldes for å ha mishandlet Minato, som hevder at sønnen hennes er det virkelige monsteret. Han får voldsomme raserianfall i klassen, torturerte muligens i hjel en katt, lyver om det meste, kan være en pyroman og har mobbet den godhjertede klassekameraten Yori (Hinata Hiiragi) brutalt. Høres absolutt ikke ut som den sensitive sønnen Saori kjenner, men vi får snart en slags forklaring - mens «Monster» spoler seg tilbake til start og skildrer hendelsene fra herr Horis synsvinkel. Hans opplevelser er totalt forskjellig fra hva vi har blitt fortalt, mens en godhjertet lærer med bra forhold til elevene uten forvarsel blir utsatt for en nådeløs bakvaskelseskampanje, mister alle holdepunkter, blir hengt ut i media og presses hinsides bristepunktet.

«Monster»

Det enorme gapet mellom disse to virkelighetene får en bro i «Monsters» siste tredjedel, mens vi drar tilbake til begynnelsen nok en gang og ser de samme hendelsene fra perspektivet til Minato. Den avslører at «Monster» egentlig er en kjærlighetshistorie med noen klare paralleller til den belgiske prisvinneren «Close» (2002), som sirkler rundt usikkerhet, gruppepress, skamfølelse, kjønnsroller og undertrykte følelser.

Vi vet aldri helt hva som foregår dypt inni noen. I likhet med hovedpersonene er vi bare vitne til løsrevne bruddstykker, og kan lett bli ledet til å tro det verste. Vi starter opp med et snevert perspektiv, som gradvis blir større mens vi ser ting fra nye synsvinkler. Mens tittelen antyder at dette er en historie om folk som gjør forferdelige ting viser «Monster» seg å være det stikk motsatte. Kore-eda er som vanlig drevet av enorm empati for rollefigurene, og overbevist om at de fleste har gode intensjoner som lett kan bli misforstått hvis vi ikke ser helheten. Et tema han også var innom i den sørkoreanske forgjengeren «Min vakre stjerne». Ting som virker veldig merkelig har en helt naturlig forklaring, folk overreagerer uten å helt skjønne hva som skjer og tolker løsrevne hendelser i verste mening. De mener godt, og gjør vondt.

«Monster»

Det er forresten verdt å nevne at «Monster» er utstyrt med et vakkert pianomusikkspor av Ryuichi Sakamoto, som forlot oss noen uker før filmens verdenspremiere. «Monster» er regissørens første film på nærmere tretti år der han ikke har skrevet manuset selv, som isteden er overlatt til hans tidligere klassekompis Yuji Sakamoto. Selv en erfaren dramatiker, som angivelig baserte historien på sine egne opplevelser som ung gutt. «Monster» tyvlåner den klassiske strukturen fra Kurosawa-klassikeren «Rashomon», selv om den subjektive synsvinkelen til de forskjellige rollefigurene ikke er direkte feil – de mangler bare sentrale puslespillbiter for å skjønne hva som egentlig skjer.

Selv om de fleste spørsmålene blir besvart til slutt må jeg ærlig innrømme at enkelte ting som forblir temmelig gåtefulle, og ut ifra det jeg har klart å finne av intervjuer med regissøren er han ikke helt sikker på enkelte elementer selv. Alt ender på en tilsvarende tvetydig måte, og fungerer som en slags psykologisk Rorschach-test. Er du av natur en pessimist kan man mistenke at ting går veldig galt, mens optimister kan tolke hendelsesforløpet som en bekreftelse på at kjærligheten overvinner alt.