Hitfabrikken til Stock, Aitken og Waterman

De mest utskjelte navnene i popmusikken i andre halvdel av 80-tallet var produsentene og låtskriveren Mike Stock, Matt Aitken og Pete Waterman – ofte forkortet til S/A/W. En lang rekke av artistene deres dominerte hitlistene i disse årene. Disse sangerne ble spådd korte karrierer, men i dag er både Kylie Minogue og Rick Astley mer populære enn noensinne. Og ofte mer underholdende å høre på enn mange av de mer kredible rockartistene mange foretrakk den gangen.

Den mest skamløse popen har alltid vært et ømt punkt i samtaler om musikkhistorien. Mange store stjerner hadde et ualminnelig dårlig rykte i sin samtid. Vi kan bare minne om ABBA, Bee Gees og resten av diskomusikken på 70-tallet, som i ettertid høres ut som det beste tida kunne by på, med en holdbarhet som overskrider den mer anerkjente rocken fra de samme årene.

Mike Stock og Matt Aiken hadde spilt i band sammen i et par år før de bestemte seg for å prioritere arbeidet i studio. I 1984 ble kontaktet av en mer erfarne Pete Waterman, som allerede hadde flere år bak seg i bransjen. Waterman kom fra Coventry, han var manager for The Specials i deres første år, han hadde vært DJ på soulklubber i mange år, og jobbet som britisk agent for det amerikanske soulselskapet Philadelphia International. Waterman visste hva som beveget seg på dansegulvene.

Deres første utgivelse sammen var «The Upstroke» med Agents Aren’t Aeroplanes, en frekk vri på Frankie Goes To Hollywoods «Relax» fra to søstre som spilte en underordet rolle i produksjonen. De utfordret ikke akkurat originalen på hitlistene. Men allerede denne sommeren kom to av Stock, Aitken og Watermans sterkeste stunder: «You Think You’re A Man» med dragartisten Divine og «Whatever I Do (Wherever I Go)» med Hazell Dean, som nådde henholdsvis 16. og 4. plass på den britiske singellista. Begge sangene dukket opp igjen i TV-serien «It’s A Sin» i 2021, en gripende fortelling om aidsepidemien på 80-tallet.

Stock/Aitken/Waterman ble nesten regnet som en sykdom i seg selv. Deres pulserende, livsglade dansemusikk var helt uakseptabel for mange som mente at rocken var både estetisk og innholdsmessig overlegen. Men i tillegg til å være dansemoro hadde musikken deres en oppbyggelig sosial side, slik den undergravde fordomsfulle holdninger sakte, men sikkert. Midt i en mølje av stagnerte rockeband kan det ha begynt å snike seg inn en mistanke om at homoklubbene hadde den beste musikken. I min anmeldelse av Hazell Dean i Nye Takter i 1984 skrev jeg om rehabiliteringen av 120 slag i minuttet, i «en låt som er et oppkomme av høy energi, til å kuttes inn mot slutten av Evelyn Thomas’ «High Energy». Synd at alle diskoteker ikke er tøffe nok til å kjøre dette. Sing if you’re glad to be gay».

Det store gjennombruddet for S/A/W kom vinteren 1985 med fantastiske «You Spin Me Round (Like A Record)». En evig 80-tallsfavoritt med gruppa Dead Or Alive. I spissen sto Pete Burns, en flamboyant figur som kjørte det androgyne popidolet ut i ytterste konsekvens. «Folk spør meg om jeg er homse, bi, trans eller hva? Glem alt det der. Det må finnes en annen beskrivelse som jeg ikke tror er oppfunnet ennå. Jeg er bare Pete», skrev han i selvbiografien «Freak Unique» fra 2006. Bare en av mange S/A/W-forbindelser som sprengte nye grenser i popmusikken.

Lydbildet til Dead Or Alive tok de med til Bananaramas versjon av Shocking Blues «Venus», som også brakte S/A/W helt til topps i USA. Men aller best var søstrene Appleby i duoen Mel & Kim, med «Showing Out» og «Respectable», der humørfylt cockneysk frekkhet ble omskapt til glimrende rytmisk pop. Sørgelig nok var Mel allerede rammet av kreft, og døde i 1990.

S/A/W brukte mange av låtene til Mel & Kim til å vise at de var på høyde med den mest nyskapende dansemusikken fra disse årene. Hør for eksempel «F.L.M. (Two Grooves Under One Nation Remix)» som leker seg med flere samtidige househits og Chicks «Le frik». Den fikk Chic selv til å gjøre den lignende «Jack Le Freak» etterpå. For å understreke at de kunne gjøre hva som helst ga Stock, Aitken og Waterman anonymt ut instrumentalsporet «Roadblock», og lot som det var et stykke obskur amerikansk funk. De lurte mange, men klarte ikke å holde på hemmeligheten. Ville vel ikke heller…

Nå kom singlene på løpende bånd, samlebånd som det foraktfullt kalles. I min oppsummering av 1987 i Nye Takter trakk jeg paralleller til Motowns suksesser på 60-tallet, men var likevel ikke like begeistret for alt de holdt på med. Jeg elsket platene til Mel & Kim, men stilte meg likevel tvilende til om produsentene og låtskriverne hadde mer å by på framover. «Neste år er det andre som har tatt plassen deres», skrev jeg sommeren 1987. Stock/Aitken/Waterman svarte på tiltalen med Rick Astley og Kylie Minogue.

Rick Astley gikk helt til topps med «Never Gonna Give You Up», enda en låt man kunne lurt mange til å tro var vaskeekte amerikansk soul. «Astley er ung og hvit, men har et ganske sterkt svart drag på musikken sin. Lyden er typisk S/A/W, men med en bra melodi bærer det såpass at suksessen er sikret», sto det i anmeldelsen i Nye Takter. Da jeg snakket med Astley fortalte han om amerikanske soulforbilder som Luther Vandross, James Ingram og Jeffrey Osborne. Han tilbrakte det meste av dagen i bygningen produsentene kalte The Hit Factory, mens mange andre bare kom inn, sang og gikk igjen. – Jeg er med og bestemmer på alle tingene jeg gjør, fortalte Astley.

Likevel irriterte han mange bedrevitere. Selv en hedersmann som Nick Lowe mobbet Astley i sangen som heter «All Men Are Liars». «Do you remember Rick Astley/he had a big fat hit, it was ghastly» er ikke det beste rimet jeg har hørt fra den kanten. Lowe fortalte senere at han angret på dette, siden meningen bare var å ironisere over alle menn som lovet å være evig trofaste. Rick Astley lot seg ikke affisere, og er i dag større enn på lenge. Først og fremst takket være Dave Grohl, som hentet ham opp for å synge «Never Gonna Give You Up» på konsert med Foo Fighters. I fjor var Astley en av de mest omtalte på Glastonbury-festivalen med en konsert der han helt uironisk sang gamle glansnummer av The Smiths. I høst kom albumet «Are We There Yet?», som fikk gode anmeldelser, og gikk inn på 2. plass på den britiske albumlista.

Kylie Minogue var skuespiller i såpeserien «Neighbours» da hun spilte inn «I Should Be So Lucky» for S/A/W, og fikk en av årets største hits i 1988. «De fleste vi si at dette er akkurat likt det de har gjort før, akkurat slik folk i 60-årene sa at all den nye piggtrådmusikken er helt lik, og derved avslørte at det er en stund siden de har forstått popmusikk» skrev jeg i singelanmeldelsen. Før jeg tankeløst gjorde det samme selv, med å påstå at «I Should Be So Lucky» var veldig lik Sinittas «Toy Boy» fra året før. Den var jo det! Men det gjorde ikke noe.

Hitlåtene bare kom og kom. Selv Minogues motspiller i «Neighbours», Jason Donovan, ble popstjerne. Men han var en av dem i denne slagerfabrikken som minnet oss om at ikke alt var like spennende. Det kunne se ut som Kylie Minogue også skulle forsvinne på 90-tallet, men hun har med sanger som «Can’t Get You Out Of My Head» og fjorårets «Padam Padam» kommet tilbake og tilbake, og er utvilsomt en av vår tids største popstjerner.

Stock/Aitken/Waterman ga ut platene til Kylie Minogue og Jason Donovan på sitt eget plateselskap PWL – Pete Waterman Limited. Derved var de uavhengige av de store plateselskapene, som såkalte independents. De konkurrerte med mer kredible selskaper som Rough Trade, Factory og Mute, og infiserte den offisielle hitlista for indieplater med utgivelser av Kylie Minogue og Jason Donovan, i hard konkurranse med siste nytt fra The Smiths, Depeche Mode, New Order og Nick Cave. Slik ble begrepet indie allerede da ubrukelig som sjanger, selv om mange fortsatt nekter å innse det. At Kylie og Cave skulle få en hit sammen sju år etter («Where The Wild Roses Grow») var utenkelig i 1988.

S/A/W var i studio med Cliff Richard, Sigue Sigue Sputnik, Samantha Fox, og både de og bandet håper at verden en vakker dag får høre på de forkastede innspillingene de gjorde med Judas Priest. De lagde også en versjon av Gilberto Gils «Samba» med Georgie Fame, en fremragende veteran fra britisk soul, jazz og bluebeat. George Fame er altså svaret på et av mine favorittspørsmål i popquiz: Hvem sang i løpet av et par år på plater for både Stock/Aitken/Waterman og Kampen Janitsjar?

Som et pek til deres kritikere, en feiring av de nye tidene, avsluttet S/A/W 80-tallet med «I’d Rather Jack» med The Reynolds Girls, en referanse til den nye dansemusikken new jack swing: «Golden oldies, Rolling Stones, we don’t want them back/I’d rather jack/than Fleetwood Mac». På 90-tallet begynte rekken av singelhits å ta slutt. Låter som «Happening All Over Again» med Lonnie Gordon og «This Time I Know It’s For Real» med Donna Summer viste likevel fortsatt fram popmusikkens aller beste sider.

Trioen har jobbet sammen litt til og fra siden, men har for lengst sluttet å sette dagsordenen. I 2010 lagde Mike Stock og Pete Waterman det britiske Eurovision-bidraget «That Sounds Good to Me», som ikke hørtes god nok ut for så mange andre, og kom på siste plass i den internasjonale finalen på Fornebu. De gamle sangene vekker derimot fortsatt gode minner for de som synes den mest populære musikken fra 80-tallet ofte er grovt undervurdert. Musikalen «I Should Be So Lucky» hadde premiere i høst, og er for tida på turné på De britiske øyer.

Les også: Nytt Taylor Swift-album: Hevn på sitt mest attraktive (+)

Les også: Helgens nye låter: Lille Venn blir allemannseie og Synne Vo mimrer (+)