Inn i USAs mørke hjerte

---

5

FILM

«Civil War»

Regi: Alex Garland

USA/England – 2024

---

I 1994 tok fotojournalisten Kevin Carter det tragiske, ikoniske fotografiet av et døende spedbarn som ble sirklet av gribber under hungersnøden i Sudan. Fire måneder etter at han mottok Pulitzer-prisen for dette bildet begikk Carter selvmord, så lammet av håpløshet at han ikke lengre orker å leve. Det er vanskelig å forestille seg de psykologiske påkjenningene av å dokumentere de mest avskyelige lidelsene vi mennesker påfører hverandre, og hva slags personlighet man er nødt til å ha for å utstå dette ansvaret.

«Civil War» er til dels en dystopisk fremtidsvisjon som virker så plausibel at den kan ende opp med å bli profetisk, om en nær fremtid der den politiske polariseringen i USA detonerer i en uunngåelig borgerkrig. Men dette er i like sterk grad en feiring av den frie pressen; en hyllest til dem som ofrer liv og mental helse for å gi oss den objektive sannheten. Journalistikk er under angrep fra alle kanter; økonomiske krisetider, nedskjæringer og et stadig mer fragmentert mediebilde der subjektive meningsytringer blir solgt som fakta. Politiske maktpersoner sprer bevisst mistro mot pressen for å unngå å bli holdt ansvarlige for sine handlinger, og det er en taktikk som har fungert over all forventing. Begreper som «fake news», «alternative fakta» og «løgnmedia» har blitt dagligdagse, mens journalister som ikke bekrefter forutinntatte meninger blir stemplet som samfunnsfiender.

I et sånt klima føles det direkte heltemodig å lage en film der journalistene er heltene. Det var en fjern fortid for ikke så lenge siden, da det ble laget filmer om krigsfotografer som kaster seg inn i frontlinjen for å dokumentere grusomheter i for eksempel «Under Fire» (1983), «The Killing Fields» (1984) og Oliver Stones «Salvador» (1986). Men det er en stund siden sist vi så en film som skildret hva det koster å dokumentere krigshandlinger på gateplanet, særlig en som plugger seg inn i tidsånden på en så skarp måte. Hvis USA ender opp i en borgerkrig vet vi alle sånn cirka hva årsakene er, og hvem som kommer til å være president når det eventuelt skjer.

Så isteden fokuserer «Civil War» på konsekvensene. Reuters-fotojournalisten Lee Smith (Kristen Dunst) har dekket konflikter, krig og katastrofer verden rundt, mens hun håpet at bildene hun fanget opp ville fungere som en advarsel til dem der hjemme. Men ingen hørte, og her er vi. Hva er meningen med å gjøre denne jobben hvis det ikke forandrer noe? Er prinsippet alene nok? Idealene? Adrenalinkicket? Må man gi slipp på all empati for å takle en jobb som dette, og på hvilket tidspunkt begynner man å miste seg selv? Vi aner at Lee står midt oppe i en eksistensiell krise mens hele USA er i krisemodus.

Smith og partneren Joel (Wagner Moura) bestemmer seg for å kjøre hele veien til Washington DC for å få et intervju med en president-diktator som ikke har uttalt seg til pressen på halvannet år, og anser journalister som bitre fiender. Den pensjonsklare New York Times-ringreven Sammy (Stephen McKinley Henderson) advarer at de i beste fall vil ende opp med å bli henrettet på plenen foran Det hvite hus. Han overtaler dem allikevel til å få bli med på denne odysseen, og til Lees betydelige irritasjon får de dessuten selskap av den unge fotografen Jessie Cullen (Cailee Spaeny). En håpløst naiv frilanser som hevder at Lee er en av hennes store forbilder. Lee ser bare en refleksjon av seg selv i Jessie, fra den uskyldige tiden før hun visste bedre.

Kjøreturen gjennom den krigsherjede Midtvesten plasserer selvfølgelig dem alle i livsfare, mens de deltar i krigssituasjoner, ser massegraver fulle av sivile ofre, henrettelser, blir angrepet av snikskyttere, selvmordsbombere og møter skytekåte rødnakker som har drømt om borgerkrig hele livet. Minst like urovekkende er de lange kjørestrekningene der ingenting skjer, alt virker idyllisk og solen skinner mens folk prøver å leve livene sine som om ingenting har skjedd. De brå overgangene mellom kjedsomhet og eksplosive grusomheter holder oss alle i helspenn, men som Jessie sier i en pustepause: «Jeg har aldri vært så redd. Jeg har aldri følt meg mer levende». Der er den. Drivkraften. For hennes del blir denne ferden ned i mørkets hjerte en dannelsesreise, mens for andre blir det slutten på reisen.

Noen vil sikkert kritisere Alex Garland for å ikke ta et sterkere standpunkt med «Civil War», tegne et klart fiendebilde og stave ut hvilken halvdel av den politiske fotballbanen han befinner seg på i store, blinkende neonbokstaver. Men det ville være å misforstå hele poenget hans: Garland sikter inn noe enda større og mer universelt enn den politiske polariseringen i dagens USA, og kunne sikkert ha fortalt den samme historien forflyttet til et annet land. Fascisme er et universelt språk, og krig forandrer seg aldri. Dette er den hittil mest kostbare storproduksjonen iscenesatt av boutique-selskapet A24, og aldri i verden om de ville risikere investeringen ved å provosere femti prosent av den potensielle publikumsmassen.

Bare det å lage en antikrigsfilm om dette temaet i forkant av årets presidentvalg er en provokasjon som har skapt betydelige kontroverser. Selv om «Civil War» maler de politiske motsetningene i USA som en abstraksjon vil det være veldig feil å påstå at filmen er politisk nøytral; vi hører stadig presidenten (Nick Offerman) i bakgrunnen på radio og TV, mens han gulper opp intetsigende floskler om patriotisme, flagget og den hellige grunnloven. Det er ikke særlig vanskelig å resonere seg frem til hva (og hvem) han representerer bare uti fra den fascistiske retorikken; og at dette er hans tredje presidentperiode antyder at Garland ikke nødvendig er kjempeoptimistisk om hva som venter oss i årene fremover. Han er en skarp fyr som kommer fra en familie med journalister, og historien har sine selvbiografiske trekk.

Som ung mann bar Alex Garland selv på ambisjoner om å bli en utenrikskorrespondent, og kastet seg inn i potensielt farlige situasjonen han ikke helt ante konsekvensene av. Så det er lett å anta at Jessie er en avatar for regissøren selv i yngre tider. Garland uttalte nylig The Guardian at «Civil War» blir hans siste film som regissør i overskuelig fremtid. Han har sagt det han har å si. Nå gjenstår det å se om tilstrekkelig mange gidder å høre på advarselen hans.

Les mer om film her