Elefantastisk på Sri Lanka

To ganger om dagen tramper en hel liten Dumbo-klan nedover betonggaten mellom turistbutikkene i Pinnawala, der du finner en av Sri Lankas største turistattraksjoner, Pinnawala Elephant Orphanage. Bare i august i år besøkte 138.000 mennesker senteret.

Elefantbarnehagen ble startet opp av nasjonale myndigheter i 1975, for å redde øyas syke, skadde, mishandlede og foreldreløse elefanter. I dag bor det om lag 88 elefanter på senteret – og rundt 40 av dem skal nå få seg et velfortjent bad i den brede elven, som renner nedenfor den 30 hektar store innhegningen lenger bort.

[ Les også vår store strandguide til Sri Lankas beste strender ]

Vannkrig

Noe som er riktig morsomt å overvære. Noen av de yngste setter i gang med skikkelige plaskekriger, andre går inn for litt vennskapelig bryting. Andre står bare og spruter deilig, forfriskende vann over seg selv – eller dusjer i brannslangestrålen som en av senterets medhjelpere spruter over gjengen.

Alt til stor underholdning for de noen hundre skuelystne som har møtt opp med telelinser og kikkert på elvebredden. At de store, mytiske dyrene liker seg i vannet, er det ingen tvil om. Før elefantparaden kommer, bugner det også av mahuter, elefantpassere, som skrubber privateide elefanter i elva. En aktivitet de ser ut til å nyte intenst. Men mange av dem gjør det nok mest for å tjene noen slanter fra ivrige turister, som får skvette vann på dem for noen få rupis.

Dra eller ikke dra

Men om man bør gjøre dette eller ei, er en stor diskusjon. Mange vektige dyrevernsorganisasjoner har store kampanjer, der de fraråder besøk på senteret. Uklarhet om hvor brorparten av inntekten fra senteret egentlig havner, samt at senteret også har et meget effektivt oppdrettsprogram, der babyelefantene forblir i fangenskap og ales opp med hovedhensikt å fungere som en turistattraksjon i et slags «fordekt zoo», er også argumenter som brukes mot senteret. I tillegg skal flere av babyelefantene ha blitt solgt til private, eller templer, som bruksdyr, noe som ikke er ulovlig i Sri Lanka i dag.

Samtidig er det ikke tvil om at det koster skjorta å mette 88 store elefantmager, som trenger 150 kilo fôr om dagen. Og for å slukke tørsten til morløse elefantunger som slurper i seg 40 liter melk. Disse elefantene, som er vant til mennesker, vil dessuten aldri kunne slippes ut i villmarken igjen. De lever i opptil 55–70 år – og da er det faktisk turistdollarene som holder dem i en langt bedre tilværelse enn de ellers ville ha hatt.

I tillegg argumenterer en del turoperatører med at det er ytterst viktig å ha bevisste turister til stede, som faktisk kan overvåke hvordan dyrene har det – noe de er kjappe til å kommentere på nett. Og dermed legge press på dyrevelferden på senteret.

Konflikt med mennesker

Derfor opplever vi senteret som kanskje ikke et ideelt, men ut fra landets forutsetninger, helt ok sted for å oppleve elefanter. De aller fleste dyrene går uten metallenker – det er kun lederhunnen og enkelte hanndyr, som når de er i paringsmodus, kan bli aggressive og meget farlige, som må utstyres med fotlenker.

Faktisk dreper ville elefanter så mange som 80–90 mennesker i året, ifølge offisielle tall. Konflikter mellom mennesker og de store dyrene, som for 150 år siden vandret fritt over hele øya, er dessverre økende. Elefantene er i dag henvist til en håndfull nasjonalparker, men siden de er nokså små og relativt trange, blir det press på næringsgrunnlaget. Derfor tvinges de ofte til å gå på matjakt utenfor reservatene og på de stadig mer utbredte landbruksarealene, der det bor folk. Derfor drepes opptil flere hundre elefanter hvert år. I tillegg blir et økende antall påkjørt av tog.

Mange i privat eie

I dag tilsier offisielle tall fra 2011 at bestanden ligger på rundt 5.800 elefanter i Sri Lanka. Det er langt færre enn på 1800-tallet. De britiske koloniherrene, som dominerte øya i en lang periode, skjøt ned bestanden kraftig på spesielt første del av 1900-tallet, når de gjorde om de fuktige åsene i sør til bugnende kaffe- og teplantasjer. Samtidig har bestanden økt noe, etter at det er antatt at den var helt nede på 2.000–3.000 dyr på 1990-tallet.

Fortsatt er det også mange elefanter i privat eie på Sri Lanka, som har tusenårsgamle tradisjoner for å bruke elefanten som arbeidsdyr, tempeldyr og til og med som krigsmaskin. De fleste av dem jobber i dag i bygnings-, tømmerhogst- eller turistindustrien. Det siste er det nå heldigvis store kampanjer mot – elefantridning er da også for lengt blitt noe man bare ikke gjør på ferie.

Naturlig element

Et av de aller beste stedene å se elefanter, uten å kjenne på dårlig samvittighet og bare nyte dem på best mulig måte, er derfor å se dem i sitt naturlige element i en av nasjonalparkene, som Yala, som også er kjent for sine mange leoparder, eller i Minneriya, i nord. Likevel er det Udawalawe, i de lave skogområdene i sørvest, som regnes som det aller beste stedet å se elefanter. Rundt 250 ville elefanter lever her, så du er så godt som garantert å få øye på som regel rundt minst 40–50 av dem.

Utenfor parken ligger dessuten Sri Lankas definitivt beste sted å oppleve elefanter i fangenskap – nemlig Elephant Transit Home. Også de tar vare på foreldreløse elefantunger – men disse settes ut i villmarken igjen, noe som skal ha vært tilfellet med over 100 eksemplarer hittil.

Fire ganger om dagen kommer de rundt 40 ungene inn på dette langt mer læringsforkuserte senteret til foring, slik at vi kan stå i flokk og sukke, le, peke og ta telelinsebilder av de supersøte små rakkerne fra tribunene. Men denne gang på behørig avstand. Her er det ingen nærkontakt. Og det skal det heller ikke være.

Mange dyr

Etterpå blir vi med en safaribil, som organiseres fra det lille, koselige gjestehuset vi bor på, på privat tur ut i det store reservatet. Vi trenger ikke kjøre mer enn et par hundre meter inn i parken, før det dukker opp en litt tynn hannelefant rett ved siden av veien.

At det er for lite mat i nasjonalparkene i forhold til antall dyr, er blitt et problem i Sri Lanka. Sist måned fant de elefantbabyer som var døde av underernæring i nasjonalparken Yala. Det er en av de viktigste grunnene til at de vandrer ut på åkrene, på jakt etter mat, noe som skaper store problemer.

Men det er ikke bare elefantene som er verdt safarituren inn her. Overalt spankulerer nydelige utgaver av øyas nasjonalfugl, påfuglen – som det er første gang vi observerer den i sitt frie element. Utrolig flott! De svingete veiene fører oss også inn i et sumpaktig område med spøkelsesaktige trær, der vi er glad for at vi pakket med oss en kikkert – her er det utrolig mange spennende fugler, knallgrønne kingfishere, hegrer og fiskeørner.

På grensen

Vi stopper på en stor slette, sammen med et titalls andre biler, for å strekke på beina – og virkelig nyte synet av flere store elefantflokker, som gresser fredelig noen hundre meter lenger bort. Noen rampete apekatter strømmer også til, på jakt etter turistkjeks – som man selvfølgelig ikke bør gi dem. Dette er ikke kosedyr – og de setter gjerne de sylskarpe tenna i leggen din, om de blir sure.

Skumringen siger inn over tretoppene, og på vei hjem rekker vi å se en diger krokodille, badende vannbøfler og noen fabelaktige tukaner, før turen er over.

Denne nasjonalparken er fortsatt ikke fullt så travel som nasjonalparken Yala i sør, som til tider har alvorlige problemer med overturisme. Likevel kan det til tider bli en del trafikk her også, og «safariene» som tilbys er av variabel kvalitet – og ofte langt «enklere» enn dem du kan oppleve i Afrika. Finn gjerne en sjåførguide som er anbefalt på nett på forhånd. Men Udawalawe er fortsatt en flott opplevelse!

LEs også: Sri Lankas spennende kulturskatter