«Analplugg» som folkeforlystelse og hatobjekt

«Analpluggnomen» og Selvaag-gruppens kunstsamling har (tilsynelatende) ikke mye til felles. Natt til fredag ble amerikaneren Paul McCarthys skulptur «Santa» utsatt for hærverk. Ekebergparkens nye skulptur er blitt landskjent på rekordtid. Samme dag åpnet en utstilling med Selvaag-gruppens kunstsamling i Astrup Fearnley-museet. Mens nisseskulpturen er blitt heftig debattert i mediene, er Selvaag-utstillingen knapt blitt nevnt i media. De to tingene har i prinsippet ingen ting med hverandre å gjøre. Like vel er de ganske tett knyttet sammen fordi begge deler dreier seg om rike menneskers bidrag til å smykke ut det offentlige rom.

Spørsmålet mange har stilt seg de siste to ukene er om «rikinger» skal få lov til å gjøre som de vil på offentlige plasser? Er det greit at eiendomsmillionæren Christian Ringnes plasserer en rød nissefigur med en analplugg (et seksuelt hjelpemiddel som først og fremst brukes av homoseksuelle) i en rundkjøring nederst i Kongsveien i Gamlebyen i Oslo? Og er det greit at Selvaag-brødrene Olav og Fredrik ønsker å oppføre kunstneren Bjarne Melgaards dødshus midt i utsikten fra Edvard Munchs atelier på Ekely vest i byen? Begge spørsmål har skapt heftige diskusjoner. Ekely-saken er fortsatt ikke avgjort. «Analpluggnomen» er nok kommet for å bli.

Mesener har alltid hatt stor betydning for kunsten. Hadde det ikke vært for private gaver ville store, offentlige samlinger og museer ikke eksistert. Mange av verdens største kunstmuseer er bygget på private samlinger. I renessansen ble den styrtrike Medici-familiens donasjoner grunnlaget for ett av verdens mest berømte kunstmuseer, i Firenze. Museum of Modern Art i New York er 100 prosent privat. Her hjemme hadde Munchmuseet aldri blitt noe av hadde det ikke vært for at kunstneren Edvard Munch testamenterte alt han eide til Oslo kommune da han døde i 1944.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mange vil sikkert huske protestene fra familien da tidligere direktør ved Nasjonalmuseet, Sune Nordgren, i 2005 ville bruke rommet som huser Langaard-samlingen i Nasjonalgalleriet til noe annet. Den omfattende samlingen av historisk kunst er blant ryggradene i Nasjonalgalleriets samling. Det er satt av et eget rom til samlingen i museets andre etasje, kjent som Langaard-salen. Direktørens ønske ble som kjent stoppet fordi den testamentariske gaven var omfattet av klare bestemmelser. Hva som skjer med samlingen når Nasjonalmuseet tømmer Nasjonalgalleriet før åpningen på Vestbanen, gjenstår å se. Det er satt av plass til et eget Langaard-rom i nybygget, men det er ikke like stort som det i Nasjonalgalleriet.

At private kunstsamleres donasjoner og gaver har hatt stor betydning for offentligheten, det er det liten tvil om. Ekebergparken møtte massiv motstand før den ble åpnet i 2013. Etter åpning døde diskusjonen, og det har vært stille siden. Det er bare morsomt, men jeg tenker at den beste Christian Ringnes, som på Facebook har gitt seg selv kallenavnet «Kjekk», savnet bråket. Jeg tror han sa ja til Paul McCarthys «Santa» bare for å skape litt oppstyr. Det forblir selvfølgelig en spekulasjon. Det som er sikkert er at han har måttet forholde seg til et offentlig oppnevnt, kunstfaglig utvalg som har tatt den offisielle beslutningen om å kjøpe og oppføre «Analpluggnomen».

Det hører med til historien at kunstsamlere ofte ligger langt foran den allmenne smak når det kommer til provoserende kunstuttrykk. At «Santa» ble innviet med tobakksarvingen Johan H. Andresens «Welcome motherfuckers» hører liksom bare med som en korrekt beskrivelse av hvordan kulturens provokasjonskraft fullstendig er blitt overtatt av kapitalkreftene.

Da er Selvaag-brødrenes forhistorie ganske annerledes. Olav og Fredrik er tredje generasjon kunstsamlere, og det er de som står bak og fikk bygget Astrup Fearnley-museet. På Tjuvholmen er deres skulpturpark blitt et populært utfluktsmål. Parken har flere millioner besøkende, langt flere enn museet. Deres bestefar Olav Selvaag (1912–2002) ble kjent for sine billige eneboliger og rekkehus etter andre verdenskrig. Etter hvert ble det mange boligfelt, og han sørget alltid for at de ble utsmykket med en liten skulptur. Som kunstsamlere er de to brødrene opptatt av mye forskjellig, men utstillingen på Astrup Fearnley-museet, som bærer den lett ironiske tittelen «I still believe in miracles», er konsentrert om internasjonal (les: hovedsakelig amerikansk) samtidskunt, pluss amerikansk og japansk fotografi.

Som utstilling er den helt ålreit. Den oppleves som enda et nummer i rekken av museets mer eller mindre engasjerende, senmoderne utstillinger. Da er det større provokasjonskraft i skulpturparken deres, der et annet verk av Paul McCarthy, «White Snow Cake» (2011), viser til kulturell nedbryting og overskridende kunstpraksiser. Men størst påvirkningskraft har Selvaag-brødrene med sin byggevirksomhet. Den har i stor grad unngått offentlig diskusjon. Men med det siste utspillet slapp de ikke unna. Forslaget om å bygge Bjarne Melgaards «A house to die in» midt i utsikten fra Edvard Munchs vinteratelier er blitt gjenstand for heftige protester. Brødrene ser på det som naboprotester, og erkjenner ikke at det dreier seg om større og mer prinsipielle spørsmål. Undertegnede har deltatt i debatten. Selv om de har vunnet første runde ved at Riksantikvaren ikke har villet ta stilling til saken, er den fortsatt ikke avgjort. For å få lov til å bygge må tomtens regulering omgjøres fra friområde til boligformål. Den kampen er ennå ikke vunnet. Og når den tid kommer vil det garantert bli flere diskusjoner om «rikingenes» rett til å ta valg for og i det offentlige rom.